Artikkel - Maria Sharpova

The Queen’s Gambit leverte en fascinerende skildring av en ung kvinnes hardnakkede vinnerinstinkt. Foruten sin mesterlige regissering, og rollebesetningens sterke utførelse, har serien blitt særlig applaudert for sine feministiske elementer, og hvordan den bringer et kvinnelig forbilde til sjakken. Her er noen av grunnene for rosen, og også noen mindre åpenbare grunner til hvorfor The Queen’s Gambit i samme mynt spenner bein på seg selv.

Tar kontroll over eget liv

Beths møte med sjakk starter riktignok som en flukt fra barnehjemmets virkelighet. Lite visste hun da om hvordan trekkene hun lærte nede i vaktmesterens kjeller, en dag ville føre henne til topps i verdensmesterskapet. For forutsetningene lå aldri til rette for at Beth skulle lykkes. Hverken i livet, eller i sjakken. For å kjempe seg frem må hun akseptere sine tap, og konfrontere sin virkelighet. Som foreldreløs, som kvinne og rusavhengig.

Men Beths traumer og motgang smuldrer aldri opp til en hysterisk og irrasjonell skikkelse av en kvinne, á la Nina i Aronofskys Black Swan. Selv i sine mest plagede stunder, er det nettopp de gale karaktertrekkene som gjør Beth til geniet hun er - noe som, i undertegnedes øyne, trekker skildringen av henne nærmere stilen man finner i Finchers Gone Girl. I begge tilfeller er det nettopp kvinnenes negative og uberegnelige trekk som blir kilde til styrke i møte med forfall. Selv i deres galskap, er dette damer som nekter å gi slipp på kontrollen over eget liv.

Det er interessant hvordan The Queen’s Gambit formidler en sterk kvinnerolle, uten å presse på oss de typiske «girl power» referansene. At Beth er en kvinne virker nemlig ikke å være en veldig relevant detalj for henne selv. Tvert i mot, viser hun tidvis større fortrolighet til sine mannlige motstykker, enn sine kvinnelige medspillere. Til tider er de jevnlike. Og de forstår hverandre – utrolig nok, i dramasjangeren. Hennes løse seksuelle forhold til sjakk-kollegene utgjør heller ikke et middel eller en trussel i handlingen. Beth simpelthen utforsker og feirer seksualiteten sin. Uten fordommer, uten konsekvenser - fordi hun kan. I sjakk, som i livet, trengs det to for å spille. Og som sådan er ikke forholdet mellom mann og kvinne bestandig en rivalisering.

−De var for hyggelige med henne.

Men ikke alle er overbevist av den varme behandlingen Beth finner i de mannlige spillernes selskap. Tidligere toppspiller Judit Polgár er en av de få kvinnene i sjakken, hvis oppnåelser kan sammenlignes med Beths. I en alder av 15 slo hun verdensrekorden for yngste stormester, og har i senere tid blitt regnet som tidenes sterkeste kvinnelige spiller. Sammen med søstrene sine, Susan og Zsófia, bidro hun til å bane nye veier for kvinner i den internasjonale sjakken. Likevel klarer ikke Polgàr å kjenne seg helt igjen i The Queen’s Gambit.

“De var for hyggelige med henne” fortalte Polgàr til The New York Times, som selv opplevde å bli møtt med nedsettende kommentarer og sårende vitser i møte med sine mannlige rivaler. Noen motstandere nektet å ta henne i hånden. En annen smalt hodet i brettet da han tapte. Ikke en eneste gang opplevde hun at en mostander trakk seg like elegant som Shapkin i episode 7.

Og selv om ikke alle sjakkens kvinner har hatt like dårlige opplevelser, viser Polgàrs historie til en mørkere nyanse, som tones kraftig ned i Netflix-serien.

Det plagede geniet

En av årsakene til dette kan være at stereotypen Beth utgjør, er hovedsakelig en maskulin trope. Det plagede geniet har gjennom tidene blitt skildret nesten utelukkende av menn. Og denne mytiske skapningen er fascinerende i sin selvødeleggende, men samtidig produktive, natur. Men hvor forfriskende det endog er å se en kvinne i denne rollen, har den også noen problematiske sider.

For under Beths eksentriske feminitet skjuler stereotypen et maskulint verdensperspektiv; som det plagede geniet forsterker hennes karakter tanken om at kvinner må gjennom større oppofring og lidelse for å få en sjanse til suksess, og for å komme på likefot med menn. Derfor er det kanskje ikke så overraskende at en del av inspirasjonen for karakteren var nettopp en mannlig spiller.

For selv om Beth kan skimte glimt av moteikoner som Edie Sedgwick og Twiggy, minner hennes uforsvarlige adferd og dyre motesans i første rekke om en annen legendarisk spiller. Robert Fischer. I likhet med Polgàr, ble Fischer tidlig anerkjent som et vidunderbarn. Men i likhet med Beth, kom han fra dårlige kår og ble senere offer for sin egen onde spiral. Hvor Beth led av påført pilleavhengighet, slet Fischer med psykiske lidelser. Og som Beth gjorde i Mexico, forsinket han et helt verdensmesterskap når han utsatte kampen sin mot Boris Spasskij i Reykjavik. Likhetene er mildt sagt slående.

Inspirert og skapt av menn

Interessant nok ble Walter Tevis roman utgitt bare noen år før unge Susan Polgár ble den første kvinnen i historien til å kvalifisere i verdensmesterskapet for menn. Før den tid hadde ikke Tevis noen virkelig Beth å se til for inspirasjon. Fordi sjakken fremdeles holdt en streng kjønnsinndelingen, var karakteren Tevis skapte fremdeles innsvøpt i kontroversielle idealer.

Men i 2020 er ikke kvinner som Beth så kontroversielle i det hele tatt. I dag vil vi heller vite hvorfor nåtidens Beth fremdeles står alene så ofte. Selv etter at barrieren for lengst er brutt. Og hvorfor viser hun ikke den samme fortroligheten til de kvinnelige medspillere, som hun viser mennene? Hvorfor er kvinnelig sjakk ansett som mindre prestisjefylt, noen ganger blant kvinnene selv?

At Beth er et plaget og uberegnelig geni som må lide seg hardnakket til suksess, er i denne konteksten kanskje ikke den mest heldige mytologiseringen av dagens kvinnelige mestere. Det The Queen’s Gambit derimot utgjør er en mesterlig skildring av de dristige trekkene en kvinne må ta når hun baner sin vei gjennom et mannsdominert sentrum. Jeg skulle bare ønske Netflix hadde de samme ballene til å problematisere rollen hennes bedre.

Beth Harmon: Et kvinnelig forbilde, men en maskulin stereotype.