Fem fra Cannes

Artikkel - Magnus Biringvad

Den prestisjetunge filmfestivalen i Cannes har igjen hatt premiere på noen av årets mest spennende filmer. Her er fem av dem.

Stor prestisje: Gullpalmen utstilt. Denne ble gitt til mesterverket Apocalypse Now! i 1979. Foto: Cannes Film Festival.

Hvert år i Mai-måned blir filmfestivalen i Cannes arrangert, og er anerkjent av mange som den mest prestisjetunge festivalen å holde premierene sine på. Årets hovedkonkurranse for Gullpalmen var hard med mange spennende prosjekter fra anerkjente filmskapere. Her er fem av de mest spennende filmene fra årets festival.

Vinneren Parasite. Foto: Barunson E&A.

Den Sørkoreanske mesteren Joon-ho Bong tok Gullpalmen med sin nyeste film Parasite. Det er den første koreanske filmen som har tatt topprisen på festivalen og ifølge kritikerne er det en god grunn til det. Bongs nyeste er visstnok en tilbaketrekning til auteurens tradisjonelle fortelling om sosiale forhold i sør-korea i lik stil med Madeo og Memories of Murder. Dette etter å ha eksperimentert med monsterfilm i The Host og sci-fi med Snowpiercer og Okja. Historien handler om en fattig familie som snylter på alt og alle hele tiden. En dag blir familien innviklet med en rik familie som får uante konsekvenser. Denne filmen gjenforener også Bong med sin faste skuespiller Kang-ho Song i hovedrollen. Parasite virker som et veldig spennende prosjekt og det gjenstår å se om forventningene møtes til høsten. Bong har sjeldent skuffet før så denne blir nok enda et fantastisk tilskudd til en mesterlig katalog.

Xavier Dolan i Matthias et Maxime. Foto: Sons of Manual.

Til tross for at han ikke vant noen priser, så er Cannes vidunderbarn Xavier Dolans nyeste prosjekt et spennende et. Etter å ha følt seg lite fornøyd med sin forrige film som satt i klippen i evigheter, ønsket Dolan å søke tilbake til røttene sine: Enkle kjærlighetshistorier med kompliserte karakterer og omstendigheter på fransk. Matthias et Maxime handler om en vennegjeng i slutten av tjueårene. Etter at to bestekamerater (en spilt av Dolan selv) skal kysse på tull for en billig studentfilm, så vekkes det følelser i dem begge. Noe som kaster dem begge i en identitetskrise. I en alder av 30 har Dolan allerede produsert en spennende filmografi med I Killed My Mother, Laurence Anyways, Tom at the Farm og den helt utrolige Mommy som han fikk Grand Prix prisen for i 2014. Matthias et Maxime ser ut som en rørende og flott historie om kjærlighet, vennskap og inngangen til voksenlivet.

Atlantique. Foto: Cinekap.

Den franske filmskaperen Mati Diop tok Grand Prix-prisen for sin spillefilmdebut med Atlantique. Filmen følger innbyggere i Dakar som etter mye urettferdighet i landet sitt velger å sette seil over Atlanteren for en bedre fremtid. Diops film er anerkjent som en bitende sosial kommentar på forholdene i samfunnet i Dakar med flyktningstrømmen som bakteppe. Hun utforsker strukturer og en kultur som er fremmed for vesten. Atlantique ser ut som en rørende og urettferdig film skapt for å motivere seeren.

Følelsene blir sterke i Portrait of a Lady on Fire. Foto: Artè France Cinema.

For beste manus vant Cèline Sciamma for hennes skeive periodefilm Portrait of a Lady on Fire. Handlingen finner sted i Frankrike på 1800-tallet der en ung maler kalt Marianne skal male bryllupsportrettet til den velstående ungjenta Heloise. Jo mer hun får malt jo nærmere kommer de to kvinnene hverandre der Heloises kommende bryllup er en tikkende klokke for forholdet deres. Portrait of a Lady on Fire ble en av de høyeste rangerte filmene på Cannes fra kritikernes anmeldelser. Filmen er anerkjent som en utrolig vakker opplevelse som byr på mange overraskelser. Sciamma har tidligere hatt suksess med filmene Tomboy og Girlhood som begge har skildret det moderne samfunnet i Frankrike fra ungdommens perspektiv. Dette ser ut som en sikker vinner.

Regissør Pedro Almodovar (midten) og hovedrolle Antonio Banderas (høyre) i Pain and Glory. Foto: Manolo Pavon.

Den siste anbefalingen blir Pedro Almodovars semi-selvbiografiske Pain and Glory. Den spanske stormesterens nyeste er en refleksjon rundt en filmregissør og hans tidligere valg i livet som har ledet han til en vanskelig situasjon. Antonio Banderas tok prisen for beste skuespiller i Cannes og dette er anerkjent som hans beste rolle noensinne. Almodovar og Banderas` har samarbeidet ofte der The Skin I Live In er deres største bragd. Pain and Glory ser ut til å holde alle de kjente stilgrepene til Almodovar med eksentrisk bruk av farger, karakterer og en refleksjon av det gamle og moderne Spania. Hans bakgrunn som en rebelsk filmskaper under Franco-regimet i Spania har gjort at han har vært opptatt av tabubelagte temaer som er representert i mesterverkene Talk to Her, Volver og Bad Education. Det ser også ut som tilfellet i hans nyeste epos som kommer på kino denne sommeren.