Artikkel - Maria Sharpova

Vi har sett det ørten ganger før: byer som fortæres av zombie-invasjoner, naturkatastrofer som lammer hele kontinenter og sosial dystopi som truer menneskeheten slik vi kjenner den i dag. Likevel flokker vi til kinolerretet hver gang filmprodusenter avduker en ny apokalypsefilm, hvor vi gledelig betaler for å være tilskuere av vår egen undergang - om og om igjen.

Hva kommer denne fascinasjonen for verdens ende av? Og hvorfor har kinolerret vært så preget av apokalyptiske visjoner de siste årene? Vi dro på Norsk filmklubbforbunds filmseminar «Apokalypse – nå igjen» for å finne ut hvorfor dommedag er så populært på kino.

Visuell nytelse og viktigheten av fiksjon

Julia Leyda er førsteamanuensis ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU. Hennes filmstudier tar blant annet for seg cli-fi og petro-politikk i film. For henne ligger forklaringen på apokalypsefilmens popularitet i det visuelle spetakkelet. Det som tiltrekker oss er den visuelle nytelsen, forklarer hun.

Underholdning kan hjelpe oss med å utforske redslene våre, mener Leyda. Foto: Aylin Thorjussen/ PRESSET.

− Folk liker den visuelle stimuleringen. Jeg har ingen vitenskapelig forklaring på det, men jeg tror at vi er generelt tiltrukket av spektakulære fremstillinger. Vi liker å se kule ting, og hvis visualiseringen er kul så vil også folk like filmene. Å iaktta at frihetsgudinnen fryser til is, eller at bygninger kollapser er enkelt fortalt visuelt underholdende.

Men ifølge Leyda kan naturkatastrofefilmer som Geostorm (2017), Hell (2011) og The Day After Tomorrow (2004), også presse oss til å forestille oss fremtidige scenarioer – og kanskje få oss til å se for oss løsninger.

− Fiksjon kan hjelpe oss med å tenke på hvordan fremtiden kan se ut. På dette området kan fiksjon være minst like viktig som vitenskap. Det presser oss til å forestille oss hvordan verden kunne ha vært, og hjelper oss med å danne nye ideer, sier Leyda.

Krise - et tegn i tiden

I følge førsteamanuensis ved film- og TV studier i ved Universitetet i Roehampton London, Stacey Abbott, er fiksjon et produkt av sin samtid. Hun peker spesielt på zombieapokalypsen. Tradisjonelt sett forstås zombier som de levende døde, en personifisering av våre mørkeste frykter for sykdom og død. Men de moderne postapokalyptiske zombie-scenarioene fungerer også som gripende politiske og sosiale allegorier.

Vi lever i en krisekultur, forklarer Abbott. I en tid hvor alle store katastrofale hendelser er televisert, og hvor vi daglig bombarderes med synet av disse.

−Media elsker slike bilder. Bilder av maskerte personer, av frykten for at verden vil ende fordi et virus vil spre seg og vi alle vil dø. Vi mottar repeterte bilder av denne trusselen over alt, påpeker hun i foredraget sitt.

Når verden i media kan virke som den brått ble veltet på hodet, utnytter filmen redselen i situasjonen til å skape allegoriske refleksjoner over de faktiske samfunnsforholdene. Mens apokalypsefilmen handler om verdensomsomfattende katastrofer, er det ikke bare frykten for sykdom og død bildene representerer - den mer påtrengende angsten i filmen er nettopp den invaderende frykten for en global systemisk kollaps. Og hva illustrer dette bedre enn zombiehordene som på et blunk går fra å være dine nære og kjære, til å ønske å spise deg som de gjør i Danny Boyles 28 Days Later (2002)?

−Det filmen virkelig tar for seg er slutten på samfunnet. Hvor det ikke finnes myndigheter; ingen politi, ingen systemer. Nyhetene er borte, og vi er etterlatt til å klare oss på egen hånd, forklarer Abbott.

Grunnen til at zombier er så potente som metaforer har å gjøre med at disse monstrene bor i oss - de er det umenneskelige kledd i menneskelig form. Vi også kan være destruktive, tankeløse og apatiske mot omverden. Det betyr ikke nødvendigvis at slike metaforer hevder at vi, eller zombier, er iboende onde. I likhet med zombien er også mennesket et offer for sin natur og omgivelse. For selv når de sleper seg morderisk etter oss, er ikke dette annet enn zombiers instinktive forsøk på å tilfredsstille et grunnleggende behov.

Cinematisk terapi

En kan dog undre på hvorfor vi som seere er så fascinert av å forestille oss disse scenarioene. Hva kan det være som er så tilfredsstillende ved å være vitne til vår egen lidelse og utslettelse? I følge Leyda er det den terapeutiske effekten filmen kan ha på seeren.

Det er nettopp fordi filmen leker med den eksistensielle angsten som brygger i det moderne mennesket at apokalypsefilmen blir så fengslende. Hun tror filmene blir en måte å prosessere og håndtere våre underliggende redsler på.

−Folk føler seg usikre i verden. De er engstelige når det kommer til globalisering, terrorisme og klimaendringer. Og det var særlig etter 11. september at katastrofe- og postapokalyptiske filmer ble populære igjen. Det kan sees som et signal om at folk er bekymret. Underholdningen filtrerer dette og fungerer som en trygg kontainer vi kan utforske redselen i. Vi kan iaktta og nyte handlingen uten at vi aktivt bekymrer oss.

Trygt gjemt i kinosalen finner vi oss til rette med at verden smuldrer opp foran øynene våre. På denne måten lærer vi frykten å kjenne, og vi tillater oss å utforske den nærmere. Og etter kloden har rast innenfor lerretets betryggende rammer, trår vi ut av salen med et snev av lettelse; ting kunne faktisk ha vært så mye verre.

Apokalyptisk fascinasjon