Artikkel – Anders Wiig Letnes

Svineinfluensaen skulle bli vår tids svartedauden. I etterkant har noen kalt panikken «medieskapt». Men også myndighetenes kommunikasjon har blitt utsatt for kritikk. Hva sier forskningen? Og (hva) kan vi lære av pandemien?

Pandemisk paranoia?

Harald Hornmoen (2011) analyserte dekningen av svineinfluensaen i VG, Dagbladet, Aftenposten og Stavanger Aftenblad. Han mener at god risikokommunikasjon bør ha «en dialogisk form». Dessverre oppnådde ikke avisene dette idealet.

Ifølge Hornmoen var dekningen endimensjonal og lite kritisk. Det var få perspektiver fra vanlige folk, og isteden ble informasjon fra myndighetene forsterket i «en utpreget krisediskurs med en tilhørende fryktretorikk». Man ville skremme folk til handling, mener Hornmoen.

Samtidig spør Hornmoen seg om dette fungerte? Eller førte det til engstelse og likegyldighet? Noen av uttalelsene fra folket tyder på det: «Jeg har lenge tenkt at hele greien har virket ganske hysterisk, særlig på grunn av medieoppstyret».

Som nevnt var det få kritiske perspektiver. Eksempelvis spør han om det var noe poeng med pandemiberedskap når sykdommen ikke var «mer alvorlig enn det gjennomsnittlige årlige sykdomsnivået?» Mangelen på kritikk mener Hornmoen kommer av at pandemi er «godt stoff for pressen», og at myndighetenes kommunikasjon legitimerte «dramatiske overskrifter» som selger. Da blir det tøft å «leve opp til maktkritiske idealer i journalistikken».

Problemet er at mangelen på kritiske perspektiver kan svekke tilliten til myndighetene og media. Videre kan folk mistenkte at de heller ønsker oppmerksomhet eller har økonomiske motiver. Derfor bør heller risikojournalistikk legge «til rette for fornuftig meningsutveksling», avslutter Hornmoen.

Metapanikk!

Mens Hornmoen kritiserer dekningen for å være endimensjonal og lite kritisk, retter Kristian Bjørkdahl (2015) sin kritikk mot at svineinfluensaen var «medieskapt». Dette mener han er en grov forenkling, noe som er problematisk, da vi kan tro at vi har lært, men egentlig bare har forenklet.

For det første gjorde mediene mer enn å spre panikk, argumenterer han. Noe av dekningen var sensasjonalistisk, men kommentatorjournalistikken prøvde tvert imot å dempe frykten. Bjørkdahl (2016) har skrevet mer om dette.

For det andre bidro også myndigheter og publikum til panikk, mener Bjørkdahl. Representanter fra pressen, som Bjørkdahl intervjuet, forsvarte dekningen med at myndighetenes kommunikasjon la opp til det – som Hornmoen (2011) mente var årsaken til mangelen på kritikk.

Myndighetene brukte «verstefallscenarioet» tidlig. Better safe than sorry, oppsummerer Bjørkdahl. Dermed fikk myndighetene varslet, men lyktes ikke nødvendigvis i kommunikasjonen. Bjørkdahl spør seg om de kunne gjort noe annerledes, eksempelvis formidlet alvoret uten å understreke verste utfall, eller vært tydeligere på at det var usikkert om dette kom til å skje.

For det tredje er ikke Bjørkdahl sikker på at det var en reell panikk, men heller en «metapanikk». Når vanlige folk ble intervjuet, sa de ofte at influensaen var «overdramatisert», noe som skapte frykt. Altså var ikke folk redde, men trodde andre var det. Hvis mediene skapte noe som helst var det altså «en metapanikk – en frykt for at folk skulle bli redde.» Dermed besvarer Bjørkdahl på et vis Hornmoens spørsmål om dette fungerte eller ikke.

Hvis det fantes noen «panikkdiskurs» under svineinfluensen, så var den altså ikke medieskapt, men ble «tilfeldigvis igangsatt av myndighetenes verstefallsscenario, [deretter] omformet av mediene, som sammen med sine lesere, lyttere og seere, også holdt liv i den.»

Bjørkdahl påstår ikke at vi ikke kan lære av svineinfluensaen. Allikevel mener han lærdommen er at slike situasjoner er vanskelige å beskrive fullstendig, og derfor vanskelige å vurdere. Altså kan vi ikke lære like mye av dem som vi kanskje tror. Situasjonene er uoversiktlige, og ingen har full kontroll over budskapet sitt. Lærdommen minner om at det er forskjell på forberedelser og praktisk evne.

Handling og usikkerhet

Ole Andreas Brekke, Kari Ludvigsen og Kristian Bjørkdahl (2017) har analysert myndighetenes kommunikasjon under svineinfluensaen. Myndighetene er her Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), som «hadde det overordnede ansvaret, mens Helsedirektoratet (Hdir) og Folkehelseinstituttet (FHI) stod for den utadrettede kommunikasjonen underveis i pandemiforløpet.»

Kommunikasjonsavdelingene i HOD, FHI og Hdir samarbeidet tett, men var noe uenige om bruken av verstefallsscenariet. Myndighetene mente dette var bedre enn å ikke ta situasjonen på alvor. Eller, som nevnt tidligere, better safe than sorry.

Forfatterne ser på hvem som brukte verstefallsscenariet. På første pressekonferanse vektla helseministeren og helsedirektøren handling, mens FHI formidlet usikkerheten rundt pandemiens forløp. Verstefallsscenariet «ble presentert av helsedirektøren som et mulig utfall som man måtte handle på grunnlag av». Dermed ble det kanskje mer dramatisk enn om fagfolket hadde nevnt det som et av flere potensielle scenarioer. «Problemet var med andre ord ikke bare at man brukte verstefallsscenariet i seg selv, men også hvem som brukte det.»

Selve situasjonen skapte en kommunikativ utfordring, da svineinfluensaen var både risiko og krise samtidig. Risiko er fremtidsorientert, og dreier som «noe som kan, men ikke må inntreffe». Krise, derimot, er fortidsorientert, og avhengig av at noe faktisk har inntruffet. Svineinfluensaen var observert (krise), men omfang og alvor var usikkert (risiko).

Problemet er at risiko- og krisekommunikasjon er to forskjellige ting. Førstnevnte er «fremtidsorientert og proaktiv, der hensikten er å forebygge eller avverge en mulig framtidig situasjon». Sistnevnte er derimot «fortidsrettet og reaktiv, ved at det er en respons på hendelser som har eller er i ferd med å utspille seg». Her handler det altså ikke om å «åpne opp for usikkerhet», men heller «å redusere eller ignorere usikkerhet for å muliggjøre handling».

Dermed ble situasjonen i seg selv uviss, og det syntes også på myndighetenes kommunikasjon. «Det ble lagt stor vekt på åpenhet og formidling av usikkerhet, samtidig som man ønsket å formidle handlingsevne og kontroll.» Dette viser også FHI og Hdir sine ulike roller. Førstnevnte formidlet usikkerhet og behov for mer kunnskap, mens sistnevnte fokuserte på konsekvenser og tiltak. Samtidig påpeker forfatterne at rollefordelingen mellom HOD, Hdir og FHI var viktig for å håndtere pandemien, selv om det altså skapte en kommunikativ utfordring.

Retorikk om pandemi

For tiden foregår det mer spennende forskning på feltet. Blant annet ved ved Institutt for medier og kommunikasjon. Øyvind Ihlen leder prosjektet «Retorikk om pandemi: Risikokommunikasjon i et endret medielandskap», som handler om hvordan myndighetene i Norge, Sverige og Danmark kommuniserer om pandemi. Eksempelvis forskes det på hvorfor noen ikke vil vaksineres.

– Det kan være flere årsaker; for eksempel vanskeligheter med å få tak i vaksiner, eller manglende tillit, sa Ihlen til PRESSET. da vi snakket med ham i fjor vinter.

Prosjektet tar også for seg hvordan man skal komme i kontakt med skeptikere, hva man skal kommunisere og nettopp dette med tillit.

– I vårt relativt nye medielandskap så bygger vi tillit på en annen måte, forklarte Ihlen.

Prosjektet ser på hvilke verktøy som brukes, og skal komme med forslag, slik at myndighetene kan forstå bedre hvem de kommuniserer med, og hvilke muligheter og utfordringer som eksisterer.

– Vi tenker «ja, det å høre på helsemyndighetene, det er ikke noen dum ting», men så er vi også ute etter kunnskapen om hvorfor noen velger å ikke gjøre det, fortalte Ihlen i vinter.

Prosjektet startet i 2019, og varer til 2023. Funnene de gjør kommer til å bli nyttige for fremtiden. Selvsagt med tanke på potensielle pandemier – i skrivende stund kan man lese om coronaviruset i mediene. Fremtidens pandemier kan også bli verre om vaksinemotstanden øker. I tillegg kan man kanskje tenke seg at funnene kan brukes i kommunikasjon rundt andre kriser, som miljøkrisen.

Svineinfluensaen ti år etter: mediedekning og kommunikasjon