Akademisk taushet – Mangelfull mediedekning av forskning

Nyhetsartikkel – Markus Tonholt Hovland

Behovet for god forskningsformidling forblir relevant, men likevel er dekningen i media i stor grad begrenset. Hvilke faktorer påvirker den manglende dekningen av akademia og hvordan kan denne mangelen rettes opp?

Mange forskere og akademikere opplever at offentlig deltagelse og mediedekning av kunnskapssektoren er mangelfull. Foto: Markus Tonholt Hovland / PRESSET.

Akademia kun for akademikere

Samtidens mediebilde fremstiller ofte akademia som noe mindre tiltalende enn annen tematikk med betydelig større mediedekning. I nyere tid har akademia blitt sett i et mindre flatterende lys etter saker om plagiering fra ministere og mastersyke, hvilket kan tyde på hva det rådende synet i offentligheten er på forskning og akademia. Forsknings- og kunnskapsavisen Khrono har sett nærmere på hvordan akademia blir betraktet av offentligheten i en intervjuserie kalt “akademia sett utenfra”. Her blir akademias rolle i samfunnet understreket av akademikere, som like fullt anses å være undervurdert av allmennheten.

Nøyaktig hvor problemet ligger blir diskutert og spørsmålet om hvem som skal ta ansvar blir omdiskutert. Behøver akademia en makeover eller er det mediene selv som må by opp til dans?

Mediebildet i dag gir et ufullstendig og uflatterende bilde av hva akademia er og rollen det har i samfunnet. Foto: Markus Tonholt Hovland / PRESSET.

I allmenmedienes blindsone

Kunnskapsavisen Khrono er en uavhengig avis som fremmer forskning og akademia med god, saklig og pålitelig journalistikk som har til formål å løfte kunnskapssektoren. Dette forteller professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen – og ny styreleder i Khrono – Leif Ove Larsen, som i en artikkel beskriver avisens posisjon som en nasjonal plattform for kunnskapssektoren.

Videre understreker Larsen viktigheten av samarbeid og innovasjon innen akademia, spesielt med tanke på den stadig økende betydningen av digital journalistikk og nisjemedier i det digitale medielandskapet. Behovet for kunnskapsbasert journalistikk og en dekning av akademia og kunnskapssektoren i allmenmedia presiseres, noe som ifølge Larsen historisk sett har fått altfor lite oppmerksomhet. Larsen forteller om unge studenter og blivende journalister som i stor grad innehar et potensial for å styrke kunnskapsbasert journalistikk i tiden fremover.

Økende press for akademikere

Professor i filosofi Espen Gamlund og sjef for stiftelsen Fritt Ord, Knut Olav Åmås, peker begge på en tilsynelatende frakobling mellom akademikerne og samfunnet, og etterlyser mer engasjement fra akademikerne selv i offentlige debatter. Åmås trekker frem den tidligere generasjonen av sekstiåttere som var aktive samfunnsaktører, og mener dagens generasjon ikke når opp til dette idealet, til tross for å ha bedre vilkår for deltakelse. Gamlund deler denne bekymringen og reflekterer over hvorfor akademikere i dag ikke er like synlige i offentligheten som tidligere, selv om det er et tilsynelatende gjensidig ønske om akademisk deltagelse.

Et sentralt moment for manglende deltakelse mener Gamlund ligger ved de institusjonelle rammene innenfor akademia. Her vektlegger Gamlund publiseringspresset som preger akademikere, samt hyppige møter, økt undervisningsbyrde, samt en stadig oppslukende e-postkultur som mulige faktorer for akademikeres manglende offentlige deltakelse. Gamlund understreker at akademikere er sprengt på kapasitet og fungerer mer som administratorer enn forskere som deltar aktivt i offentlig diskurs. Videre argumenterer han for at institusjonene selv burde ta et ansvar for akademikeres deltakelse i offentligheten, som til tross for å ha flere gode formidlere, ikke kommer til orde så ofte som de burde.

Gode akademikere og forskningsformidlere belemres av en administrativ mølle, noe som ikke legger opp til offentlig kunnskapsformidling. Foto: Markus Tonholt Hovland / PRESSET.

Esoterisk forskningsformidling

Akademikere vier store deler av livet sitt til å fordype seg i fagstoff som forskere og jobber for å bli eksperter innen sitt felt. Med større press på å delta i offentlig debatt og tre inn i allmennmedienes domene blir det dermed også behov for å gjøre fagstoffet lettere fordøyelig og forståelig for lekfolk.

Denne problemstillingen utbroderes av kommentator i avisen Nordlys, Maja Sojtaric, som reflekterer over forskeres formidlingsutfordringer. Sojtaric vurderer forskeres tid som begrenset for samfunnsdeltakelse i likhet med Gamlund, men presiserer også en mangel i forståelig formidling, særlig med et akademisert, svulstig og nærmest uforståelig språk for allmennheten. Dette ser Sojtaric som et sentralt hinder for forskningsformidling som er tilsiktet vanlige folk.

Ytringsfrihet eller ytringsfrykt?

Videre rører Sojtaric ved akademikeres sårbare posisjoner, blant annet stipendiater som havner i en taushetsspiral for offentlig deltakelse i frykt for å kompromittere sin stilling. Med dette tør ikke viktige stemmer å delta i et offentlig ordskifte, noe som legger opp til en kultur av “ytringsfrykt” hos akademikere. Sojtaric er ikke alene om denne bekymringen.

Ytringsfrykt i akademia er en bekymring flere fagfolk deler og opplever som et urovekkende fenomen som berører mange akademikere uten fast stilling. Dette kan føre til selvsensur og begrensning av åpen diskusjon og idéutveksling, hvilket er avgjørende for vitenskapelig og intellektuell utvikling. Mange akademikere unnlater å delta i kontroversielle diskusjoner i frykt for å miste finansiering, stillinger eller omdømme. Ytringsfrykten kan dermed føre til et ensrettet akademisk miljø der innovative ideer og kritisk tenkning undertrykkes til fordel for konformitet og status quo.

Dette er en problematikk som også omtales av Ytringsfrihetskommisjonen som – i likhet med Sojtaric og andre – mener det er avgjørende å jobbe mot å skape et miljø der forskere og akademikere føler seg trygge nok til å uttrykke seg fritt offentlig. Et trygt ytringsrom for forskere og akademikere er viktig for at sannhetssøking og kunnskapsutvikling kan trives uten frykt for represalier.

Forskere i sårbare stillinger kvier seg for offentlig meningsytring grunnet en frykt for negative konsekvenser for jobb og karrieremuligheter. Foto: Markus Tonholt Hovland / PRESSET.

Gylden middelvei

At det er en mangelfull mediedekning av akademia er tydelig. Et vanskelig språk, ytringsfrykt og overbelastning av forskere er nok kun noen av de mange fasettene bak den svake dekningen akademia får i offentligheten. Likevel er det tydelig at behovet for god forskningsformidling behøver å bli adressert.

Nøyaktig hvilken korreks som må til for å få akademia og forskning på søkelyset til de største medieaktørene er ikke helt tydelig. Derimot er det tydelig at dette mangefasetterte problemkomplekset ikke har noen “quick fix”. Å styrke ytringsrommet for akademikere er tydelig av betydning, samt institusjonenes ansvar for å tilrettelegge for offentlig deltagelse for forskere.

Behovet for opplysning og kunnskapsformidling er like relevant som alltid, om ikke mer enn noensinne. Folks sannhetssøken forhindres av spredning av desinformasjon og konspirasjoner som gir enkle forklaringer på komplekse problemer. Her kan det tyde på at kunnskapsformidlere har en jobb å gjøre i form av å gjøre god forskning og fakta lettere fordøyelig for et bredt publikum.

Økt akademisk mediedekning vil kunne kommunisere vitenskapelige fremskritt til offentligheten, og er dermed essensielt for å fremme kunnskap, tilrettelegge for informert samfunnsdebatt og drive samfunnsendring. Den nåværende mangelen av mediedekning skaper et tomrom som gir grobunn for ekkokamre og spredning av desinformasjon, noen av de større problemene vi står ovenfor i digitale ytringsrom. Å gi en større plass for god forskning og forskningsetiske prinsipper i mediebildet kan være et nødvendig botemiddel for en voksende ukultur.

Uansett hvilke grep som må tas er det stor enighet i akademia om at kunnskapsformidlingen kan – og bør – ta en større rolle. Om dette strides ikke de lærde.