Et innblikk i kunstnernes verden
Intervju – Amanda Kvinge
I dagens samfunn legges det stor vekt på viktigheten av utdannelse, og mange velger å studere på universitetsnivå. Målinger fra 2022 viser at nesten 300 000 personer tar universitets- og høyskoleutdanning i Norge. Det legges innsats og ressurser i å kommunisere til unge om hvilke muligheter de har når de skal velge studieretning. Samtidig vil jeg påstå at det finnes visse blindsoner – karrierevalg som ikke snakkes noe særlig om, når man forteller ungdommen om studietilbudene i Norge.
Kunst av Vilde Espeland Brattekås, Maja Helene Vestergaard og Vincent Langaard.
Karrierevalget få snakker om
Til tross for haugevis av informasjon i media om ulike karrieremuligheter, skrives det ikke så mye om hvordan man skal gå frem for å bli kunstner. Det var i alle fall min egen erfaring da jeg skulle velge studie. Sytten år gammel, og med en stor interesse for kunst og kultur, kunne jeg likevel ikke se for meg et kreativt virke som karriere. På skolen fikk vi veiledning om hvilke studier vi kunne velge, og kunst ble aldri fremstilt som et alternativ. Kunst var ansett som umulig å leve av, og et urealistisk karrierevalg. «Det er fint at du liker å tegne, men det er viktig å ha noe å falle tilbake på», fikk jeg ofte høre.
Jeg kom meg pent på UiO, og gikk i gang med en akademisk utdannelse. Heldigvis har jeg trivdes godt med det, men jeg forblir nysgjerrig på hvordan det virkelig er å satse fullt ut på et kreativt yrke. Hvorfor fremstilles kunstnertilværelsen som så uoppnåelig? Er det så vanskelig som folk skal ha det til?
Jeg bestemte meg for å ta en prat med noen tidligere og noen nåværende kunststudenter, for å finne ut mer om dette. Kanskje vil det å lære mer om deres opplevelser kunne være til inspirasjon for de der ute som selv vurderer en kreativ utdannelse – og for oss andre, gi et interessant innblikk i kunstnernes verden. I intervjuet som følger møter vi tre unge kunstnere:
Maja Helene Vestergaard
Foto: Maja Helene Vestergaard
Vilde Espeland Brattekås
Foto: Ole Jacob Pihl Giæver
Vincent Langaard
Foto: Natasha Javadine
Hvilken utdannelse har du?
Vilde: Jeg gikk først på et toårig studie i Danmark, på en skole som heter Københavns mote- og designskole. Det var klesdesign med fokus på konstruksjon. Så begynte jeg da på KHiO etter det, på kles- og kostymedesign. Og nå er jeg akkurat i gang med bachelorprosjektet.
Maja: Jeg blev i sommers færdig med min BFA på Kunsthøgskolen i Oslo, med keramik som hovedfag på afdelingen Kunst og Håndverk. Det smarte navn for min uddannelse er BFA i medium- og materialebaseret kunst. Før det gik jeg på to forskoler, et år på Aarhus kunstakademi og et semester på Engelsholm folkehøjskole.
Vincent: Jeg studerte først på Strykejernet kunstskole i Oslo rett etter videregående. Strykejernet var et bra sted å starte, for der får man prøve alt. Når jeg var tjue kom jeg inn på Glasgow School of Art, og tok bachelor i kunst der. Etter å ha gått på skolen i Glasgow gikk jeg også på klassisk kunstskole i Edinburgh i fire måneder. Så kom jeg tilbake til Norge i 2019, og siden har jeg undervist som kunstlærer.
Hvorfor valgte du å studere kunst?
Maja: Det er det fag jeg altid har interesseret mig mest for, og min største interesse er at kunne være kunstnerisk skabende og udfolde mig kreativt. På samme tid er det også en væsentlig pointe at nævne, at det har været muligt for mig at vælge at studere kunst, fordi jeg er opvokset i et samfund der har uddannelsessystemer der gør det muligt at søge ind på kunstskoler og dertil et system der giver dig fordele, fællesskab og kendskab til yrket. I tillæg har jeg altid fået støtte og opbakning fra min familie, og alt det til sammen er privilegier som ikke er en garanti.
Vincent: Jeg trodde at jeg måtte studere kunst for å kunne ha muligheten til å få subsidiering når jeg ble ferdig. De fleste kunstnere lever jo ikke av kunst. De fleste kunstnere lever av sideinntekter eller subsidier i Norge. De færreste klarer å livnære seg på kunstsalg. Jeg tenkte jo at utdanning var viktig for å få subsidier, og ble glad da jeg kom inn på en av verdens topp ti rangerte skoler. En annen motivasjon til å studere kunst er jo at du har lyst å lære, og det har jeg jo gjort, på flere steder. Men jeg vil si at for eksempel i Glasgow, så lærte jeg nok mer av medelevene mine enn jeg gjorde av lærerne. Av de andre elevene lærte jeg masse.
Vilde: Det startet egentlig med at jeg var veldig glad i mote og klær, og det er noe jeg har brydd meg om hele oppveksten. Jeg har sydd en del og arbeidet mye med hendene, både heklet og strikket og sånn, så det var liksom noe jeg følte jeg hadde skikkelig lyst til! Det var ikke noe annet jeg hadde mer lyst å studere. Etter å ha gått i Danmark, som er en veldig teknisk skole, så ville jeg gjerne ha inn en mer kunstnerisk del, en mer konseptuell tenkning av kunst, og da var KHiO et valg som føltes riktig.
Princess Albert, (2023), av Vilde Espeland Brattekås. Foto: Ole Jacob Pihl Giæver.
Hvilke reaksjoner fikk du til valget om å ta kunstutdannelse, for eksempel fra familie og venner?
Maja: Jeg har altid modtaget masser af støtte og motivation fra min familie og venner, hvilket jeg er stolt og glad for. På samme tid har jeg også modtaget, og modtager fortsat, skepsis og undren over at jeg har valgt et yrke der er så usikkert og med en ustabil indkomst. Når jeg modtager den type skepsis er det ofte fordi det er uklart, at det er vanligt at have et ekstra job (nogen gange flere) der kan give den mere stabile indkomst i tillæg.
Vilde: Mine foreldre var veldig skeptiske til å begynne med, for de syntes ikke jeg skulle lukke noen dører. De var veldig sånn ‘du må holde alt åpent, ha alle muligheter, få deg en sikker karriere’. Og så begynte jeg i Danmark, litt for å teste det og se hvordan det blir, og etter jeg gikk der, så innså de at dette var en riktig retning for meg. Siden det har de vært veldig støttende. Alt av venner og sånn har jo alltid vært veldig støttende.
Vincent: Moren min har vært veldig støttende. Alle i familien har egentlig vært støttende. Jeg tror alle skjønte i min familie, at det kom til å gå den veien. Jeg tror ikke det kom som noe sjokk for noen. Faren min har alltid vært realist, og sagt ‘bare vær klar over at du går inn i et liv som mest sannsynlig vil være påvirket av fattigdom’. Men han har vært støttende han og. Men jeg merker jo selv at jeg ofte er det sorte fåret, i den forstand at jeg har jo aldri råd til å være med på noe. Det blir jo ofte sånn at du skiller deg ganske mye ut i familiesammenhenger. Når faren min sa at mest sannsynlig velger du et liv i fattigdom – det er sant. Så du må være komfortabel med det, hvis du skal bli kunstner.
I media fremstilles kunstnere ofte som idealistiske mennesker, som gjerne ikke bryr seg så mye om penger og den slags. Kjenner du deg igjen i måten kunstnere fremstilles på?
Vilde: Ja… Jeg gjør jo litt det. Jeg kjenner ikke noe stort behov for at jeg skal bli søkkrik, liksom. Jeg gjør jo ikke det her for å tjene penger. Det er jo for at jeg har et sterkt behov for å skape. Jeg har ikke noe behov for å bli kjempestor, eller ha noen fantastisk, ekstrem suksess. Så lenge det går rundt, og jeg får lov til å holde på med det jeg ønsker og trenger, så går det egentlig greit.
Vincent: Begge deler. Det er kjipt å være fattig. Du har aldri råd til å være med på noe, du har ikke råd til å dra på ferie, du spiser dårlig, du sover dårlig, du har en liten leilighet. Vi har bare ett liv, og det kjipt å bruke opp det livet på å ha det kjipt. Samtidig så sitter jeg ofte og tenker ‘hva faen annet skulle jeg gjort’? Jeg kommer aldri fram til noe annet. Dette var sånn det ble, og det måtte bli sånn. Jeg sitter hjemme, når jeg ikke er på studio, og tenker på bildet. Det eneste jeg har lyst til er å male. Og det er jo hinsides privilegert å kunne male. I en større verdenssammenheng føler jeg meg veldig privilegert, selv om jeg er fattig i Norge. I forhold til veldig mange andre så er jeg rik, veldig rik. Og det hjelper litt å tenke på.
Maja: Ja, jeg kjenner mig igen i noget af måden kunstnere fremstilles på. Det er primært det frihedssøgende element og behovet for en mere alternativ måde at leve sit liv på jeg genkender. Der findes mange mennesker der opsøger samme frie liv, men via andre veje end kunst og det synes jeg giver rigtig god mening at gøre, om det er via kunsten eller ej.
Synes du måten kunststudenter fremstilles på i media er stereotyp? Stemmer noen av stereotypiene?
Maja: Ja, jeg synes kunststudenter fremstilles stereotypt, og ja, jeg synes nogle af stereotyperne stemmer. Når noget er stereotypt eller en kliché er det ikke nødvendigvis negativt, men fordi der er noget der er relaterbart for en stor gruppe af mennesker. Jeg tror stereotyperne kommer fordi der på en kunstskole er samlet en stor mængde af mennesker med fælles interesser og derfor virker det mere koncentreret.
Vincent: Ja… Media liker jo ‘rags to riches’. Hvis du ser på de topp tre mest-tjenende mannlige kunstnerne i Norge nå, så er det basically samme historien: hvite menn som har hatt det fælt, og som ble alkoholikere og drug abusers, kom seg ut av det, og nå maler melankolske, triste, abstrakte bilder. Og de blir også sammenliknet fordi de er så like i uttrykket. Hvis du forteller om folk som egentlig er ganske rasjonelle og logiske og får til ting… Det er kanskje ikke en interessant ting å lese om. Men det er veldig mange jeg kjenner som er sånn, og som er sabla dyktige. Media lager stereotypier, og så er det mange som tror at sånn må man være. De lager sine egne stereotypier, men det er mange som ikke følger de og. Men jeg tror kanskje det som jeg synes er dummest med media er at de aldri viser nyanse. De viser bare folk som skriker og roper høyest. Pluss at jeg føler media ofte skaper et falskt narrativ over hvordan det funker å være kunstner. Vi leser om suksessfulle kunstnere. Vi leser ikke om kunstnere som sliter med å få hverdagen til å gå opp.
Silver Rider, (2023), av Vincent Langaard. Foto: Vincent Langaard.
Mange anser det å bli kunstner for å være en vanskelig karriere å leve av. Var det noe du bekymret deg for da du valgte å studere kunst?
Vilde: Selvfølgelig er jeg jo bekymra. Det er jo en veldig usikker fremtid å gå i møte. Og det er en arbeidsfremtid som vil bestå mye av søknadsskriving. Flere av de jeg kjenner som arbeider som kunstnere har jo også småjobber ved siden av, for at de skal kunne drive med det de ønsker. Så selvfølgelig er jeg kjempebekymra. Det er jo en utrolig stor usikkerhet i det. Men jeg kan ikke se for meg å gjøre noe annet.
Maja: Ja, der var noget jeg bekymrede mig for, og det er fortsat noget der ofte bekymrer mig. Det hjælper for mig at tænke, at der ikke er nogen rigtig måde at leve som kunstner på, og hver enkel person ved bedst hvordan de vil (og kan) leve som kunstner.
Hvordan har det vært å satse på kunsten som studieretning/yrke?
Vincent: Det er veldig vanskelig. Du må klare å balansere at du er en salgsmann, at du er din egen markedsføringsperson, at du produserer, og at du jobber med noe som gjør at du tjener nok penger til å overleve, til å få butikken til å gå rundt. I mange år levde jeg akkurat på grensa av det som gikk an. Nå jobber jeg mye mer som lærer, og det spiser jo av tiden min til å male og produsere, så det er en vanskelig ting å balansere. Jeg tror det beste du kan gjøre er å komme inn i galleri. Galleriet tar 50% provisjon, men da slipper du å tenke på markedsføring og transport. Du kan bare produsere, og så gjør galleriet resten av jobben. Men det har vært vanskelig. Det jeg gjorde i sommer var å ta et valg om at penger måtte nå komme først en stund. Jeg har et voldsomt studielån, så det å ha bare passion project, det går ikke. Det må være prioritet nummer to.
Maja: Det er både krævende og givende. Det bedste er alle de mennesker jeg har truffet og treffer, som også deler samme tanker og interesser som mig. Fælleskab er sygt vigtigt og det er meget værdifuldt at have gode kollegaer.
Vilde og Maja forteller om hvordan hverdagen til en kunstner og kunststudent kan være:
Vilde: Det er veldig forskjellig på tvers av de forskjellige studieretningene, vil jeg tro. Vårt studie er veldig prosjektbasert, så alt er i prosjektperioder. Du starter med litt undervisning i begynnelsen, og så ender man opp med et produkt eller konsept, på slutten. Så du har jo utrolig mye frihet, men i starten av alle prosjektperioder så er det mye undervisning. Men jeg har jo så vidt vært med på forelesning i et auditorium, det har vi ikke på det viset. Så det er en veldig fri arbeidshverdag, og det er veldig forskjellig hvilke medium folk arbeider med.
Maja: Hverdagen er selvfølgelig forskellig fra person til person. Akkurat nu er jeg på den anden side af at være kunststudent. Det er noget helt andet, for efter studierne står du meget mere alene og der er ingen garanti for at folk er interesseret i hvad du jobber med. Kunstskolerne er som at være under en varmelampe, det er trygt og der er et særligt gyldent lys. Udenfor varmelampen er der ikke det samme specielle lys og hvis du ønsker at være i lyset, er det dig selv der enten må skabe eller finde et lys der varmer like godt.
Død Sangdrossel, (2023), av Maja Helene Vestergaard. Foto: Maja Helene Vestergaard
Hva føler du at er den største misforståelsen folk har overfor kunstnere eller kunststudenter?
Vilde: Det ligger jo utrolig mye arbeid bak, men det vet jeg ikke om folk vet? Den kunsten som ofte er vist frem, det er jo i hovedsak maleriet. Andre kunstformer med utrolig mye spennende håndverk og teknikker bak vises kanskje ikke i like stor grad. Og det er jo også mye teori og konsept bak kunst som er utrolig spennende. Så det er kanskje det jeg savner mest fra muséer og sånn da – en liten forklaring på hva kunstneren har tenkt, for det gir så utrolig mye til et verk. Det gjør at verkene blir mye sterkere. Jeg synes det er veldig spennende.
Maja: Den største misforståelsen jeg ofte møder, er når andre mennesker forsøger at forstå kunst gennem økonomi og penge. F.eks, “kan du sælge din kunst?”, “tjener du penge på det du gør?”. Det synes jeg er fejl indgangsvinkel til at blive bedre kendt med hvad livet som kunstner er.
Hva er mest givende ved å velge et kreativt studie, etter din mening?
Vincent: Haha, jeg føler liksom at du spør feil person. Jeg har vært gjennom mange runder med å hate dette her. I fjor sommer tenkte jeg at nå forbinder jeg mer frustrasjon med kunst enn jeg forbinder lykke med det. Men etter at jeg tok en pause fra ting, og har holdt det litt mer som prioritet 2, så gleder jeg meg så voldsomt til jeg kommer til studio. Studio er et sted hvor jeg ikke trenger å snakke med noen, jeg tenker bare på meg selv, og det er en sånn virkelig frihetsfølelse å være der. Det er utrolig kult å kunne se på det du har laget, og tenke ‘jeg lagde det’. Det er veldig givende når andre liker det jeg lager, og kjøper det. Men jeg tror først og fremst at jeg gjør det for meg selv. Og det vet jeg ganske sikkert, fordi jeg har liksom jobbet så lenge uten å selge noe. Så det er veldig givende på mange måter.
Jeg var jo med på Portrettmesterskapet, og der følte jeg jeg fikk uttelling for at jeg har trent så mye. For jeg var sykt nervøs før vi starta, men sekundet jeg starta å tegne, så bare var det muskelhukommelse. Pulsen sank, skuldrene sank, jeg var helt avslappet. Og det var nesten som å være fisk i vann, liksom, jeg var i mitt eget element, dette er det jeg gjør. Dette er min greie. Det føltes veldig sånn, da, og det er jo digg når du får den følelsen, om noe du har lagt så mye tid i.
Vilde: Altså, jeg er jo veldig glad i å skape ting, og jeg blir veldig rastløs hvis ikke. Så for min del får jeg jo en frihet til å gjøre det jeg ønsker, å skape det jeg ønsker. Og jeg kan utforske den teorien jeg ønsker, og føler passer inn i det arbeider jeg driver med, som også er veldig givende, at du kan gå inn i masse forskjellige felt, og gjøre din egen lille forskning på alt mulig. Så du er liksom ikke bundet på noe spesifikt, som jeg synes er veldig moro.
Noe å si til de der ute som vurderer en karriere i et kreativt felt?
Vilde: Hvis det er noe man virkelig brenner for, så synes jeg virkelig det er noe man skal gå for. Og hvis man føler man har noe å bidra med, noe å si, så synes jeg virkelig man skal vurdere det. Men det er jo ikke noe man går inn i hvis man tenker ‘mm, kanskje’. Det er jo sånn hvis du er sikker. Eller, ikke sikker, men hvis det er noe du føler du brenner for, så er det noe man bør satse på.
Maja: Jeg håber de som vurderer en karriere i et kreativt felt husker, at der ikke er nogen rigtig eller fejl måde at leve med kunst/kreativitet i sit liv. At du bedst selv finder ud af hvad der fylder dig med mening og glæde, akkurat som du selv finder ud af hvad der ikke fylder dig med mening og glæde.
Vincent: Gjør research før du går inn i ting. Snakk med folk som har gått på skolen du vurderer å gå på. Ta kontakt, snakk med de, gå på åpen dag. Prøv å stille smarte spørsmål. Det er ikke lett å vite hva som er smarte spørsmål, men, ting som du trenger: har skolen det, ja eller nei? Det er veldig lurt å gå på avgangsutstillinger. Da kan du få en skikkelig sterk vibe av hva du lærer på skolen. Ikke tenk at utdanning har så mye å si. Det er min erfaring. Ikke studer utenlands. Hadde du studert økonomi, så hadde jeg sagt ‘go for it’. Men hvis du skal studere kreative fag, ikke studer utenlands. Det ene er at du kommer ikke til å ha råd til å betale studielånet ditt, sånn som jeg ikke har. Det andre er at kreative fag er nettverksbasert. Jeg lagde nettverket mitt i Glasgow, og så flyttet jeg tilbake til Norge. Lag nettverket ditt i den byen du tror du skal etablere deg i.
Videre tipser Vincent om hvordan ens egen innstilling kan påvirke studieløp og arbeidshverdag:
Du kommer ikke til å være det geniet som bryter gjennom og som er ‘ikke forstått’, og sånn. Jeg tenkte sånn om meg selv – at jeg er bare ikke forstått enda. Men det er mange sånne! Det at ‘you’re not special’, det er viktig å bli klar over tidlig, så du kan begynne å tenke på hvordan du skal pragmatisk orientere deg om verden. Hvis andre skal se at jeg er verdt å følge med på, så må jeg gi dem ethvert grunnlag for å gjøre det. Du må være synlig og proaktiv, du må snakke med folk. Og, siste tips – vær snill! Du kommer sykt mye lenger i verden med å være snill. Og jeg tror verden blir bedre av det og. Så mange muligheter har blitt gitt til meg som en konsekvens av at jeg er snill. Du vet aldri konsekvensen av handlingene dine, egentlig. Men du har større sjanse for å lykkes om du er snill. Vi er avhengige av hverandre. Det er det beste tipset, faktisk, å være snill.
Et siste notat
Som vi ser, finnes det mange måter å ha kunst og kreativitet som en del av livet sitt. Å gjøre det til en karriere kan være krevende, men til tross for ulike opplevelser, kunne alle kunstnerne jeg intervjuet si seg enige i at dersom man har et sterkt ønske om å skape noe, er det verdt et forsøk. «Det mest givende er for mig, at jeg kan være skabende, at jeg kan dele mine tanker, dele fortællinger og dele menneskelige oplevelser med andre», sier Maja. De andre uttrykker liknende meninger. De har alle en sterk indre motivasjon til å drive med det de gjør, og å uttrykke seg kreativt. Samtidig er det ikke bare idealismen som rår – kunstnerne er klare over at yrket de har valgt kan være usikkert, og at man må jobbe hardt. Flere har positive opplevelser med å være kunststudent, mens andre opplever at sosialt nettverk og å lære av kreative medstudenter har vært minst like givende. God støtte fra folk rundt har hatt mye å si for dem alle.
Det er ingen tvil om at kunsten, i sine ulike former, er en viktig del av vår hverdag. Heldig er det da, at noen tar et trossprang og vier studietid og betydelig innsats til å skape noe nytt og vakkert. Forhåpentligvis kan vi alle finne måter å verdsette det kreative, som jo påvirker så mye av hvordan vi oppfatter verden.