Når satiren blir sannheten
Artikkel - Hege B. Hansen
Hva skjer med mediebildet når politikere latterliggjør seg selv for politisk vinning, mediehusene mister folkemassens tillit, og komikere fremstår som kilden til fornuft?
Anderson Cooper, den kjente talsmannen ved CNN. CC BY-SA 2.0 / Foto: @mroach Flickr
Komiker og forfatter Markus Gaupås Johansen skrev i Aftenposten i starten av desember om hvordan politikere bruker humor som et maktspråk . Det er resultatet av komedie boblen vi lever i, ifølge komikeren Ben Schwartz, hvor vi finner overflod av satiriske budskap på alt i fra TV, til Instagram-feeden din, til t-skjorter.
Verktøyet satire – tidligere brukt av komikere for å kritisere og fremmedgjøre makthavere fra folkemassen – blir i dag brukt av politikere gjennom medier for å gjøre det motsatte av dens originale intensjon. De som lykkes, eksempelvis Høyre, vinner folkemassenes tillitt ved å latterliggjøre seg selv og sådan vender oppmerksomheten til de selektive personlige egenskapene de presenterer fremfor politikken de står for og gjennomfører på Stortinget.
Foto: Dianna Bonner for Financial Times, CC BY 2.0 / Wikimedia Commons
Som Gaupås Johansen poengterer, er dette svært skadelig for hvor kritiske massene klarer å være ovenfor politikere. At landbruks- og matminister Olaug Bollestad og Storbritannias statsminister Boris Johnson latterliggjør seg selv på Instagram eller TV gjør dem verken til bedre politikere i realiteten eller gir særlig inntrykk av hvilke lovforslag de støtter fra dag til dag. Men når de offentlig og aktivt bruker sosiale medium eller imaget sitt for gi offentligheten tilsynelatende personlige innblikk i deres liv og hverdag kan det fort føles slik likevel.
Samtidig som politikere finner nye måter å vekke tillitt til folket, har mediene startet å miste deres rolle som en tillitvekkende aktør. Hvorfor har det blitt slik? Som Hasan Minhaj, komiker og vert for sitt eget Netflix-show, bemerket i 2017 under den årlige middagen for korrespondenter som dekker Det Hvite Hus (kjent som ‘The White House Correspondent’s Dinner’) lever vi i en tid hvor tillit trumfer sannhet. Da som en av journalistene bak det politiske humorprogrammet ‘The Daily Show’ kommenterte Minhaj at uansett hvor dedikerte nyhetsjournalister er besitter de ikke den samme tillitten i befolkningen som Donald Trump gjør. Det grunnet dårlig, selektiv og subjektiv dekning av presidenten og amerikansk politikk, som resulterer i et forskjellige narrativ alt ettersom hvilken kanal eller video du klikker deg inn på.
I realiteten står TV-nettverk for flere subjektive verdier akkurat som politiske partier, men til tross for samfunnsoppdraget de gjerne hevder å tjene. I følge en detaljert analyse utført av The Pudding og Charlie Smart dekker CNN, MSNBC og FOX de samme hendelsene forskjellig. Dette peker mot et ulikt verdigrunnlag og i noen tilfeller det som kan ligne forhåndsplanlagte narrativ.
FOX eksempelvis, og desidert det mest kontroversielle nettverket sett fra et skandinavisk medievitenskapelig perspektiv, assosierer ordet våpen med kontroll, Donald Trump med presidentrollen sin og Trump-Russland-rapporten som et anti-Trump verktøy. Den internasjonalt pregede amerikansk nyhetskanalen CNN presenterer derimot en annen bruk av de samme ordene. Våpen assosieres med modifiseringer og andre varierte tema, mens Trump-Russland-rapporten ble presentert med krisemaksimerende ord, Trump blir diskutert i sammenheng med politikken han innfører, samt fokuset rundt tweets sentreres rundt handlingen. MSNBC, et særdeles politisk nettverk, presenterer hendelser relativt likt CNN sammenlignet med FOX. Ordet våpen for eksempel er som CNN assosiert med varierte tema, mens Trump-Russland-rapporten fokuserer på hvordan den knytter Trump til Russland, Trump assosieres med kontroversielle hendelser han er involvert i, og tweets omtales i forhold til hva de inneholder.
Patriot Act med Hasan Minhaj. CC BY-SA 4.0 Foto: Wikimedia Commons
Analysen inneholder også flere andre type målinger, som antall ganger hvert nettverk har skrevet om spesifikke hendelser og tall på bruk av spesifikke ord over en lengre periode. Men hvorvidt du tar utgangspunkt i hele analysen eller dens ulike deler er det uansett tydelig at to forskjellige seere som ser på to forskjellige nettverk kan og vil ofte få vidt forskjellige inntrykk av politiske hendelser. Og som andre studier har vist vil valg av nettverk ofte påvirke hva folk tror på. Sett slik er det ikke overraskende som Minhaj poengterer at mediehus og nettverk ikke vekker tillit og troverdighet blant den amerikanske folkemassen. Men hvem, utenom selvironiske politikere, har folkemasser tiltro til da?
Interessant nok, virker det som at det har skjedd et skifte mellom rollen til politikere og komikere. Særlig amerikanske komikere, som en aktør folkemassen tidligere har oppsøkt for tull og fanteri, vekker i dag tilsynelatende høyere tillit enn nyhetsankere i spørsmål om politisk sannhet. Det vet Minhaj alt om, som hosten av det seriøse men også humoristiske politiske nyhetsprogrammet ‘Patriot Act’ som går på Netflix. Andre politiske satirske verter som Stephen Colbert og Trevor Noah har også store følgerskarer på sine Youtube-kanaler (over 8 millioner hver) som jevnlig følger deres satiriske og alvorlige dekning av politiske hendelser.
Hvorfor har det blitt slik? Forskjellen mellom nyhetsverter og komikere er mer eller mindre uatskillelig estetisk sett, ettersom de presenteres i lignende tv-studioer. Slik kan en komiker fremstå helt lik som en nyhetsvert. Nyhetsverter og komikere kommenterer dessuten mange av de samme verdensomspennende og oppsiktsvekkende hendelsene, så det er naturlig at begge aktørene har meninger om det samme. Men dette er ikke nytt. Det som derimot er nytt er komikeres kritiske dekning av både den nåværende presidenten og hvordan mediene som en aktør velger å dekke akkurat han.
Komikere dekker kanskje den kvalitetsfattige dekningen med et smil om munnen og med humor, men resultatet er at komikere blir tatt mer på alvor i offentlighetens øyne ettersom de presenterer det som kan fremstå som et ærligere og kritisk blikk på hele det politiske bildet. Komikeres dekning kan sådan fremstå som mer sannferdig enn sin seriøse motpart, hvilket er ironisk når fremgangsmåten som regel er alt annet enn alvorlig for komikeres del. Her er igjen Minhaj sitt populære program på verdens største strømmetjeneste er godt eksempel.
Hva har dette nye og spesielle forholdet mellom politikeres, nyhetsmedier og komikeres roller i mediebildet å si? Kort fortalt har det blitt et stort rot for dens tilskuere, hvert fall internasjonalt sett. Politikere er morsomme medmennesker, nyhetsmedier presenterer misvisende sannheter, og komikere er seriøse aktører i samfunnsdebatten. Hvem og hvilke budskap du kan stole på er usikkert, akkurat som bevisstheten rundt i folkemassen når man burde være oppmerksom og kritisk.
Denne rolle- og budskapsmiksen blir farlig for menneskene de tre aktørene i utgangspunktet skal tjene. Sett slik er det vanskelig å ikke anse politikeres bruk av sosiale medier som noe annet enn egoistisk maktmisbruk som Gaupås Johansen kommenterer. Internasjonale medienettverk og mediehus på sin side har åpenbart et stort forbedringspotensial i måten de dekker politiske hendelser. Komikere sin rolle som sannhetsforkjempere i fake news-epoken er derimot vanskelig å kritisere. Strengt tatt er det eneste kravet ved jobben deres å få sitt publikum til å le, og om de så gjør det samtidig som de fremstår som den mest troverdige aktøren i sin politiske satire er irrelevant.
For mediene fra et helhetlig perspektiv byr dog det samlede resultatet som sagt på problemer for ukritiske enkeltmennesker. Å be alle og enhver om å alltid ta aktører alvorlig – uansett om de hører på en avslappet politiker, oppstemt nyhetsanker eller spenstig komiker – virker søkt, usannsynlig og ikke minst slitsomt. Men det later til at det er den eneste løsningen.