Funny Games og illusjonen av vold på skjermen

Artikkel - Magnus Biringvad

Michael Hanekes klassiske 1997-film Funny Games stiller et kritisk spørsmål til seeren angående hvordan man skal forholde seg til vold på skjermen og den desinfiserende effekten det har på samfunnet. En tanke som fremdeles er relevant den dag i dag som for tjue år siden.

Bryter den fjerde veggen: Fra tidlig av i filmen skjønner seeren at noe galt er på ferde. Foto: Wega Film.

Skrevet og regissert av mester filmskaper Michael Haneke; Funny Games følger en velstående østerriksk familie som tilbringer sommeren på feriehuset sitt, men en dag blir de tatt gisler av to unge psykotiske menn som de tror er de nye naboene deres. De to unge mennene torturerer familien og får dem til å leke sadistiske leker med hverandre, og seeren får aldri vite hva de personlige motivasjonene deres er. De gjør det kun utifra sin egen glede og underholdning, noe som setter seeren og karakterene i en vanskelig situasjon. Hvordan skal man forholde seg til noen som kun har kaos og blind vold som sin eneste motivasjon?

Maktposisjoner: Fangevokterne setter familiens far i en vanskelig situasjon. Foto: Wega Film.

Ikke bare moro: Susanne Lothar og Ulrich Mühe som de uheldige foreldrene. Foto: Wega Film.

Denne typen umotivert vold er det Funny Games ønsker å påvirke seeren med. Som nevnt er det ingen motivasjon eller personlighet bak de to unge mennene som påfører denne uskyldige familien en rekke grusomheter. Dette understrekes med at den ene av mennene ser mot kamera og bryter den fjerde veggen opptil flere ganger. Denne effekten drar seeren inn for å skape noe som er mer virkelighetsnært der en karakter på film anerkjenner vår eksistens bak skjermen. Når han spør “Blir dette for mye?” etter en grusom handling blir seeren direkte konfrontert med et spørsmål som legger tvil over det man anser som fornøyelse på skjermen. Mennene spør også ofte om hva seeren synes og hvordan slutten skal bli best mulig for underholdningens skyld. Funny Games er dog ingen underholdende film og den konstante følelsen av fortapthet og frustrasjon understrekes også av Hanekes kalde og objektive bruk av kameraet. Det observerer grusomhetene som utfolder seg uten å stille seg kritisk til det. Det må seeren selv gjøre. Under en scene får den uheldige familien endelig overtaket på fangevokterne sine, men den ene av mennene tar tak i en fjernkontroll og spoler tilbake i tid for å avverge det lille håpet seeren og karakterene hadde til å unnslippe sadismen. Dette viser atter en gang til hvordan filmen distanserer seg fra tradisjonelle regler innenfor film og hvordan virkeligheten på skjermen som utfolder seg er en hvit løgn for seeren. Haneke transformerer seeren fra observatører til tiltaksløse pårørende som ser på grusomhetene uten å kunne gjøre noe med det.

I et intervju med Serge Toubiana ble Michael Haneke spurt om hvordan hans personlige forhold til vold er. Han sa at han synes det er motbydelig og frastøtende, men hans fascinasjon over hvordan andre tar glede i det er mye mer appellerende og at ytringsfriheten er en viktig faktor for det. Vold på film og i tv-serier er jo noe som er svært populært i dag. Vold blir ikke lengre sensurert i media og brutale hendelser fra virkeligheten blir direktesendt på tv eller vist i sin helhet på film. TV-serien Game of Thrones er en av de høyest rangerte og mest sette seriene noensinne. Den er kjent for å være voldelig og spørsmålet om hvilken fremtredende karakter som blir myrdet på mest brutale måte er alltid en forventning som ligger rundt hjørnet. Filmregissør Quentin Tarantino er kjent for sin overdrevne vold, noe han har fått kritikk i media av å glorifisere. Likevel er filmene hans utrolig populære og filmstjernene står i kø for å være en del av hans neste prosjekt. Haneke steller seg i midten og viser til at vold representert i media er noe som er så eksessivt at det minker verdien av det i virkeligheten. At man som seer blir distansert når man leser om noe brutalt som foregår på andre siden av jordkloden eller se noen dø overdrevent på film. At ubehaget man kjenner på når man føler seg delaktige i uforklarlig vold er større og Funny Games vil at den følelsen skal være mer fremtredende enn noe annet.

Remake: Naomi Watts som moren i den amerikanske versjonen som også er regissert av Michael Haneke og er en eksakt skudd-for-skudd geninnspilling. Foto: Halcyon Pictures.

Filmskaper Michael Haneke. Foto: Dan Winthers