Vesten snus på hodet av flyktningstrømmen
Artikkel – Emma Magdalena N. Glimstad
Flyktningkrisen i verden har vært, og – som vi fortsatt er vitne til i dag – er en av de mest sentrale hendelsene som har skrevet seg inn i historiebøkene det siste tiåret. Men lyset i enden av tunellen er enda ikke å se, idet flere hiver seg på diskusjonen om hvordan man skal løse flyktningkrisen.
Foto: Phil Botha / Unsplash
Konsekvensene av en av vår tids største kriser, har ikke bare fått feste i krigsherjede Syria, men har hatt virkninger for oss i Vesten også. Vi kan se flere eksempler på hvordan høyrepopulisme er i frammarsj, der medienes rolle både blir kritisert og truet på bakgrunn av deres omtale av utviklingen i dagens politiske klima.
Ved inngangen til 2019 var antallet syrere drevet på flukt, både internt fordrevne og mennesker som har flyktet fra hjemlandet sitt, nesten 13 millioner. Minst 15.000 båtflyktninger har druknet på vei over Middelhavet til et liv i sikkerhet, i tillegg til et ukjent antall andre drepte som følge av borgerkrigen.
Samtidig som dette har skjedd, har vi vært vitne til en rekke eksempler på hvordan land i Vesten har blitt snudd på hodet, blitt mer nasjonalistiske og høyrepopulistiske. I 2016 vant Trump presidentvalget, og et flertall briter stemte for å trekke seg ut av EU. Tre år etter opplevde Sverigedemokraterna en oppslutning på 24 %, noe som har gjort dem til Sveriges største politiske parti. Italia med Matteo Salvini i spissen, på sin side, stengte de italienske havnene for redningsskip med flyktninger tidligere i år.
Medienes dekning
Når det kommer til medienes dekning av flyktningkrisen, har det blitt gjort på en helt riktig, for ikke å snakke om nødvendig, måte. Likevel kan man trekke linjer til at denne mediedekningen har vært en årsak til at vi nå ser et økende omfang av høyrepopulisme. Mediene er jo tross alt utpekt som fienden av Trump og hans tilhengere, så hvordan kan de ha skyld i at “langt-til-høyre-fløyen” stadig blir større?
Man kan argumentere for at jo mer oppmerksomhet en sak som angår “fremmede” får i mediene, jo mer motstand vil den også få av enkelte. I tillegg oppstår det gjerne ekkokamre på sosiale medier og nettsted som for eksempel norske Resett. Begge mediumene består av kommentarfelt som helst ikke stenges, selv for sensitive saker, der mange kontroversielle meninger får blomstre fritt.
Det er riktignok ikke de etablerte mediene som har en direkte kobling til hvorfor det oppstår ekkokamre og økt polarisering. Likevel kan det kan være en fare for at mediene, både i Norge og ute i verden, har vært en motor til at flyktingkrisen har ført til mer høyrepopulisme. Dette har de gjort ved å nettopp omtale sensitive saker enkelte er kritiske til fra før – selvom oppmerksomheten rundt flyktningkrisen har mottatt riktig mengde og riktig type omtale.
Den polariserende sirkelen stopper derimot ikke her. Kritikkverdige forhold er verdt å kritisere, økningen av høyrepopulisme bør absolutt ikke få lov til å gå ubemerket hen. Samtidig trengs det to for å danse tango; det er ikke sånn at bare høyresida polariserer – når etablerte, gjerne mer røde eller sentrumsnære aviser med rette kritiserer disse forholdene, er det også med på å øke avstanden mellom “oss” og “dem”.
Hva med neste tiår?
Disse tendensene vil sannsynligvis ikke forsvinne med det første heller. Forskere spår store utfordringer knyttet til klimaflyktninger som vil komme til å søke seg inn til land i Europa og andre vestlige områder. Utfordringene vi da kommer til å stå overfor med tanke på høyrepopulisme, proteksjonisme og innvandringsfiendtlige holdninger, vil dermed sannsynligvis mangedobles i tiårene som kommer. Dette er et problem vi bør ha funnet svaret på innen den tid.