#MeToo
Artikkel – Anders W. Letnes
#MeToo ble et oppgjør med gjerningsmenn, men også med en hel kultur, med hvordan vi som samfunn håndterer, ser på og snakker om – eller ikke snakker om – seksuell trakassering og overgrep. Men både #MeToo-sakene og bevegelsen vil fortsette inn i det nye tiåret.
Foto: Mihai Surdu / Unsplash
Under fordelingen av sakene til dette nummeret spurte jeg mine kvinnelige medredaktører: Blir det rart om jeg tar #MeToo? Underforstått: Blir det feil om jeg som mann skriver om en av de største bevegelsene i kvinnekampen på flere tiår? «Nei!» lød det unisont.
Allikevel åpner jeg med dette. Hvorfor? Har dette noe med #MeToo å gjøre? Er jeg forsiktig med å ta i det som ikke er mitt? Er jeg blitt mer forsiktig? Var jeg ikke forsiktig før? Er jeg for forsiktig? Har #MeToo «virket»?
Selvsagt er ikke det å skrive om #MeToo på noen måte det samme som seksuell trakassering og overgrep. I grunn er anslaget fullstendig banalt. Allikevel må jeg spørre: Er det på grunn av #MeToo? Eller ville jeg uansett vært forsiktig med å skrive noen andres historie? Andres? Angår ikke #MeToo oss alle? Eller føler jeg at den «tilhører» noen andre? Ok, nok undring, la oss dykke ned i materien.
Weinstein, Milano og det store oppgjøret
Alle kjenner selvsagt historien, så jeg skal ikke dvele for mye. Metoo-begrepet ble brukt allerede i 2006, av Tarana Burke, for å få oppmerksomhet rundt seksuell trakassering av unge, svarte kvinner i USA. Dagens #MeToo starter riktignok i 2017 med Weinstein-saken.
The New York Times kommer med Harvey Weinstein-avsløringene i oktober 2017. Hollywood-mogulen hadde begått overgrep og trakassering i flere tiår. Det er kvalmende og uforståelig, men han ble altså anklaget for over 70 overgrep, fra 1980-tallet til 2017.
Ti dager etter tweetet skuespiller Alyssa Milano (Melrose Place, Charmed, Insatiable): “If you’ve been sexually harassed or assaulted write ‘me too’ as a reply to this tweet.” Svarene strømmet inn. Noen korte: «Me too.» Andre lengre: «Me too, he was my stepfather.» Eller: «Me too. I don’t know if means anything coming from a gay man but it’s happened. Multiple times.»
Hashtaggen #MeToo spredte seg lynraskt. Historiene som kommer frem er like rystende som de er mange. Sjefer som har misbrukt sin makt for å utnytte sine ansatte. Upassende oppførsel fra kollegaer som blir tiet ned. Voldtekter begått av innflytelsesrike menn som ingen kan felle. Kvinner som blir klådd på under julebordet. Et klaps på rumpa. Nedsettende vitser på jobben. Grove kommentarer. Det har aldri vært hemmelig at det skjer trakassering og overgrep. Men med #MeToo ble omfanget overtydelig.
«Alle» kvinner har en #MeToo-historie, sa en venninne en gang. Ikke nødvendigvis et overgrep, men kanskje tafsing, eller en form for uønsket oppmerksomhet, seksuelt ladet, en slibrig kommentar, gjerne etterfulgt av «Ikke bli sur, jeg bare tuller, ha litt humor, da!» – som om det er hennes feil. #MeToo ble et oppgjør med gjerningsmenn, men også med en hel kultur, med hvordan vi som samfunn håndterer, ser på og snakker om – eller ikke snakker om – seksuell trakassering og overgrep.
Mange ledere og maktpersoner mistet jobben – ble sparket, eller sa opp selv. Noen unnskyldte seg offentlig – i intervjuer, på pressekonferanser eller, som oftest, gjennom tweets. Noen fikk sin straff i retten, andre av samfunnet. Noen har trukket seg tilbake. Andre var ute en stund, men har kommet tilbake.
Noen prøver fortsatt å komme inn i varmen igjen. Alle husker Kevin Spacey´s absurde YouTube-video hvor han, i rollen som Frank Underwood fra House of Cards, serien han ble sparket fra, benekter anklagene mot seg selv. Ni måneder etter Louis C.K. unnskyldte seg på Twitter dukket han uventet opp på The Comedy Cellar i New York. Han verken nevnte, unnskyldte seg for eller vitset om #MeToo-saken. Mange kritiserte opptredenen, andre støttet ham. Jerry Seinfeld uttalte at det ikke var for tidlig, men at problemet var måten C.K. gjorde det på.
– We, the court of public opinion, decided if he’s going to come back, he’d better show a lot of pain. Because he denied them that, sa Seinfeld i et intervju med The New York Times.
Louis C.K.-saken, som Giske-saken her hjemme, åpner for et viktig #MeToo-spørsmål: Hvordan komme tilbake? Skal man komme tilbake? Kan man komme tilbake?
Norge, Giske og ulike sider ved #MeToo
I Norge begynte #MeToo med skuespiller-oppropet #stilleføropptak, og spredte seg til flere andre bransjer. Giske-saken er mest profilert. Flere kvinner uttalte seg om upassende oppførsel i lang tid. Giske trakk seg som nestleder i AP. Etter den såkalte danse-videoen trakk han seg som kandidat for fylkesstyret i Trøndelag Arbeiderparti.
Første delen av Giske-saken viser «den gode siden» ved #MeToo. Bevegelsen senket terskelen for å dele historier om seksuell trakassering og overgrep, spesielt på arbeidsplassen og i ujevne maktforhold. Slik rettet bevegelsen oppmerksomhet mot et problem som må løses. #MeToo åpnet for at alle gjerningsmenn kunne anklages, uansett hvor mektige eller godt likt de var. Dette gjelder alle, selv norske politikere.
Dansevideoen viste «den andre siden». I noen saker ble gjerningsmenn navngitt, og dermed «dømt» uten rettslig prosess. Kanskje trakk man konklusjoner for raskt. Hvilken rolle skulle mediene ha? Skulle de navngi? Dansevideo-saken førte til at Giske ble forhåndsdømt, og det feilaktig, siden VG-journalisten presset kilden. Sofie, som danset med Giske, uttalt senere at det hele var uskyldig. At Giske stiller opp på noe sånt viser allikevel en spektakulær mangel på forståelse av egen rolle, situasjon og omverdenen.
Til spørsmålene jeg nevnte over: Skal man komme tilbake? Ja, sier noen, alle har rett til å sone sin straff og så vende tilbake igjen. Nei, sier andre, noen ting skal man ikke komme tilbake fra. I hvert fall ikke til samme posisjon som før. Kan man komme tilbake? Dette henger sammen med «samme posisjon som før». Nei, man kan nok ikke komme tilbake. Ikke helt. Trond Giske blir nok aldri statsminister. Kanskje hadde han aldri blitt det uansett, men nå er det rimelig sikkert.
Umulig uten sosiale medier?
Foto: ROBIN WORRALL / Unsplash
Sosiale medier har selvsagt spilt en viktig rolle i #MeToo. Terskelen for å dele noe på sosiale medier, selv noe så sårt, er lavere. Både fordi det er lettere å gjøre fra andre siden av et tastatur, fordi det «bare» tar noen tastetrykk og fordi man ikke må gjennom tradisjonelle portvakter. #MeToo-historier som det ikke ville blitt noen sak av før, inngikk nå som en del av bevegelsen. Hashtags, deling og likes gjør at historier og bevegelser sprer seg lynraskt over hele kloden. Alyssa Milanos tweet nådde 85 land. Skalaen, både fart og omfang, blir voldsomt mye større på sosiale medier.
Har #MeToo ført til forandring?
En undersøkelse i Aftenposten slo i 2018 fast at: «Nær to av tre nordmenn mener #metoo-kampanjen har redusert seksuell trakassering i samfunnet.» Eller som Sarah Sørheim, daværende kulturredaktør, uttalte i en kommentar: «#Metoo har virket».
#MeToo har gjort det lettere å si fra om trakassering, og det blir slått hardere ned på. Dessuten har kulturen rundt hvordan vi ser på uønsket seksuell oppmerksomhet endret seg. Bevegelsen har vært spesielt viktig for seksuell trakassering i arbeidslivet, og i forhold med ujevn fordeling av makt. Til Kilden kjønnsforskning.no uttaler forskerne Kristin Skare Orgeret og Anja Sletteland at #MeToo har ført til normendring.
– Det har jo vært diskutert før, men da på individnivå. Det som gjør at vi snakker om en normendring er at det er løftet opp på et strukturelt plan, inn i organisasjoner og institusjoner, men også at det blir pekt på som et samfunnsproblem. Enkelthistoriene er bare med å beskrive problemet, sier Skare Orgeret til kjonnsforskning.no.
Kilden nevner at noen frykter at seksuell trakassering fortsatt ikke er viktig nok, og spør om frykten er begrunnet.
– Nei. Ikke når du ser på materialet vårt. Ingen kan påstå at #metoo ikke er viktig i norsk politikk i dag, sier Skare Orgeret til kjonnsforskning.no.
Fortsetter inn i det nye tiåret
At vi regner #MeToo som en av tiårets største hendelser, betyr ikke at den ikke fortsetter inn i det neste tiåret. Stadig kommer det nye avsløringer, nye undersøkelser på hvilke forandringer bevegelsen har skapt og nye tiltak mot seksuell trakassering og overgrep. Verken #MeToo-sakene eller bevegelsen er over.
Eksempelvis skriver Dagbladet at nesten 8 av 10 «opplever at ledelsen har for lite fokus på seksuell trakassering opp mot julebordsesongen». Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (Høyre) uttaler at det er nedslående tall, og at det virker som om norske ledere ikke har lært noe av #MeToo. Med andre ord er det fortsatt en jobb som må gjøres.
Mandag kunne vi lese at Cissi Wallin, en av de fremste #MeToo-forkjemperne i Sverige, er blitt dømt for grov ærekrenkelse. Årsaken er at hun under #MeToo omtalte sin Harvey Weinstein ved navn. Fredrik Virtanen anmeldte Wallin for dette i 2018, og mandag falt dommen. Er dette et skudd for baugen for #MeToo?
Wallin mener hun ble neddopet på byen, og våknet av at Virtanen prøvde å putte penisen sin i munnen hennes. Virtanen mener de sovnet med klærne på. Etter dommen frykter noen at terskelen for å dele #MeToo-historier blir høyere igjen. Andre vil kanskje si at hun dømmes for å «oute», ikke for å fortelle historien eller å anklage.
Virtanen, som alle andre, burde være uskyldig til det motsatte er bevist, mener noen. Da Wallin anmeldte ham for voldtekt i 2011 ble riktignok saken henlagt grunnet mangel på bevis. Hvis Virtanen faktisk begikk voldtekt – hvordan skal han få straffen han fortjener?
Lena Martinsson, professor i kjønnsstudier, vitnet under rettsaken, og uttalte at det var nødvendig å navngi, ifølge NRK:
– For dem som ikke har navngitt, har det ikke ført til mange konsekvenser eller gjennombrudd. Det går ikke å skille metoo fra det å navngi.
Kulturkommentator i NRK, Agnes Moxnes, skrev i våres om Virtanens bok Uten nåde. Boka er ikke et forsvar mot anklagene, men han forsvarer retten til å ikke bli dømt uten lov og dom. Moxnes skriver at «ingen er tjent med at #metoo veksles inn i en Folkets Domsstol.»
Med andre ord strides det fortsatt om hvordan man skal gå frem i #MeToo-saker. Bevegelsen har skapt endring, men er selv utsatt for endring og justeringer. Som Kristin Skare Orgeret sier det i intervjuet med kjonnsforskning.no:
– #Metoo har flyttet oss til et nytt sted, men det er stor kamp om hvor det stedet er. Det er for eksempel fortsatt et åpent spørsmål om når Giske skal tilbake, og hva som er en egnet sanksjon for denne typen handlinger.
Til syvende og sist har ikke #MeToo utryddet seksuell trakassering og overgrep. Og som Wallin-saken viser er det fortsatt uenighet rundt fremgangsmåte. Uansett har bevegelsen skapt viktig forandring, og vil fortsette med det utover det neste tiåret.