Jeg er født i 1997. Det har jeg lært at plasserer meg ganske greit midt i en overgang mellom millenial og gen z som det kalles - eller zillenial som noen også kaller det. Da jeg ble født var det snakk om lineær TV, et internett som så ganske annerledes ut enn det vi er vant med nå, og sosiale medier var hvertfall ikke en greie enda.

Jeg fikk min første mobiltelefon i 3. klasse på barneskolen, hvis jeg husker riktig. Det skal ha vært en del diskusjon rundt det blant foreldre på den tiden - en diskusjon som kanskje egentlig er ganske lik den man hører blant foreldre i dag når det kommer til skjermtid.

Telefonen fikk jeg vel i utgangspunktet fordi jeg hadde et litt uheldig møte med en elg på skoleveien, som resulterte i at det hjemme hos meg ble besluttet at det nok ville være lurt å kunne ringe hjem til mamma og pappa dersom noe skulle føles utrygt på veien.

Da arvet jeg onkelen min sin gamle Nokia med R2D2-deksel.

Allerede på barneskolen begynte det å endre seg ganske raskt - iPhonen kom, blogging ble et etablert fenomen og tanken om å dele av seg selv og sitt eget liv var ikke noe som kun var forbeholdt noen få. ”Alle” hadde en blogg på blogg.no på et eller annet tidspunkt (selvfølgelig ikke alle, men det var veldig vanlig). Sosiale medier kom før vi fikk lov til å være på det.

“Hei, bloggen” og snapchat
På ungdomsskolen blogga jeg masse. Vi snakker skikkelig lavkvalitetsinnhold med hyppige oppdateringer om i utgangspunktet ingenting. Det var ikke mange lesere, men det ble noen. Faktisk nok til at jeg ofte lå på de helt lokale topplistene. Og fikk stygge kommentarer.
Det gikk stort sett greit, tenkte jeg. (Når jeg ser tilbake nå, er jeg litt mer usikker på hvor sunt det er for en 14 år gammel jente å få stygge kommentarer på den måten.) Det ble en liten pause, før jeg tok det opp igjen mot slutten av videregående, som var en periode preget av mye sykdom for min del.

Bloggingen ble en “outlet“ - en slags dagbok eller kreativ lekeplass som var bare min. Det var ikke så nøye der, det viktigste var å lage ting og ha det gøy med det. For en med anlegg for å være for streng med seg selv (som jeg absolutt er), tror jeg det var sunt å ha et sted å uttrykke seg, hvor det ikke trengte å være perfekt eller i det hele tatt bra. Jeg koste meg virkelig med det.

Plutselig begynte ting å skje litt mer, og jeg begynte å ta det mer seriøst. Leserne kom, og holdt seg på det jeg opplevde som et komfortabelt nivå: Ikke topp-bloggernivå, men nok til at det ble et lite “community”. Etter hvert ble jeg med i en snapgruppe med flere andre bloggere. En hel dag i uken skulle filmes og publiseres ukritisk på snap.

Hvorfor selvkringkaste i det hele tatt? Eller hvorfor ikke?

Den første tanken er ofte at det handler om et bekreftelsesbehov eller behov for oppmerksomhet. Det kan jo hende at det er en del av det i mange tilfeller, men for min del føles det som et litt for enkelt svar i mitt tilfelle.

Man blir gjerne glad for en hyggelig kommentar på noe man har laget, og det er jo en form for bekreftelse som føles bra. Det var nok en del av det som gjorde det gøy, absolutt - men det føles ikke som hele svaret. Dessuten tok det ganske lang tid før noen andre så noe jeg hadde lagt ut.

Et annet viktig element ved det hele var for meg - dokumentasjon. Dagbok pluss, på en måte. Det er noe som alltid har føltes litt romantisk for meg ved det å dokumentere livet mitt, slik at jeg kan se tilbake på fortiden, og gjerne gjennom flere formater. Samtidig var det nok litt eskapisme i det også. Det å lage en egen liten plattform om livet sitt, kan føles som å designe livet sitt. Litt som i en scrapbook eller i et fotoalbum, på godt og vondt. Jeg tror det kan være noe nesten terapeutisk ved det, hvis man er litt forsiktig.

Etterhvert som bloggen vokste, og andre plattformer etterhvert tok over, ble det mindre gøy og mer stress. Blogginga var en hobby fra start, men etterhvert som den ble større kom det flere muligheter - muligheter som ble til erfaringer jeg virkelig setter pris på.

Jeg vet ikke om jeg reflekterte så mye over det i begynnelsen, men etterhvert som blogginga ledet til flere profesjonelle muligheter, ble det sakte men sikkert mindre inspirerende. Det kreative fristedet som fortsatt holdt seg i hobby-kategorien, ble preget av mer og mer press etter hvert som det ble mer knyttet til jobb og karriere. Selv om bloggen fortsatt var hobby per definisjon, ble det mer preget av forventinger. Og med forventninger kommer det gjerne rammer og press. Prosessen gikk fra å ta utgangspunkt i spørsmålet “Hva vil jeg lage” til “Hva burde jeg lage” - eller enda verre: “Hva vil noen andre at jeg skal ville lage”.

Etter en stund la jeg opp. Jeg la alt fra meg en stund, og nå publiserer jeg ting der jeg vil når jeg vil.

Dokumentasjonsbehovet er fortsatt der, og det er gøy å lage innhold i forskjellige formater. Jeg skriver dagbok, tar bilder og videoer av alt mulig i hverdagen min, men det er ikke alt som publiseres. Det er ikke så viktig for meg.

Nå, sikkert mye på grunn av bloggebakgrunnen min, jobber jeg med diverse innhold. Jeg er utdannet motekonsulent og grafisk designer, og jeg studerer estetikk. Innholdsproduksjon, tekst og visuell utforming er noe jeg både gjør på jobb og privat. Hovedforskjellen er at det er mye klarere skiller for meg nå - mellom hva som er personlig og hva som er helt privat, mellom hva som er jobb og hva som bare er for gøy.

Jeg vet ikke om det er noen stor og klar konklusjon her, eller om jeg i det hele tatt burde prøve å finne en heller. Likevel tror jeg at selvkringkasting, eller det å publisere sin egen dokumentasjon av eget liv, kan være både gøy og nesten terapeutisk - så lenge det går på ens egne premisser.

Tanker fra en tidligere blogger