Hjemlengselen hjemme
Essay - Sindre Brennhagen
Nostalgien inneholder et ønske om å dra tilbake til en forgangen tid. Den betraktes som en type hjemlengsel hvis «hjem» forstås som en temporal og ikke spatial størrelse. Som temporal, har ikke nostalgien et konkret objekt; den retter seg snarere mot en tilbakelagt og dermed uhåndgripelig periode av livet, av tiden. I senere år har imidlertid en annen form for hjemlengsel oppstått, en som er konkret der hvor nostalgien er abstrakt. I lys av den inneværende klima- og økokrisen, forsvinner arter, individer, habitater og økosystemer i et uoverskuelig omfang og i en illevarslende fart. Begrepet «solastalgi», introdusert av den australske miljøfilosofen Glenn Albrecht, setter den fysiske ødeleggelsen av våre og andres hjem på dagsorden. Solastalgi er hjemlengselen man føler selv når man er hjemme.
Solastalgi er hjemlengselen man har selv når man er hjemme, i betydning at omgivelsene har forandret seg så drastisk at det ikke kjennes riktig lenger. Det føles ikke som hjemme, til tross for at det er samme sted.
Foto: Aryan Singh / Unsplash
Fra tid til annen vil alle tilbake til en annen tid. En odør, et syn, en smak, en berøring eller en lyd kan aktivere et positivt minne som ligger lagret langt baki hukommelsesboksen, for slik å mane frem en lengsel etter en vagt definert periode av en noe diffus og fjern fortid. Gjennom sanselige input kan nostalgien snike seg inn på oss og kalle oss til refleksjon. Den etterlater oss ofte vemodige, all den tid det i nostalgien ligger en erkjennelse av at fortiden er forbi, påminnelsen om at en vesentlig del av ditt liv er et tilbakelagt kapittel; avsluttet, endelig, punktum, finale.
Nostalgien er dog ikke entydig negativ. Som et bærende element i alskens underholdningssjangre og -medier, oppsøker vi den jo med viten og vilje. Vi utsetter oss for filmer, låter, bøker, stykker og øvrige historier hvis hovedanliggende er å spille ambivalensen som nostalgien kjennetegnes av. Vi vet at de kan ha denne effekten på oss.[i] Men hva er egentlig fenomenet nostalgi? Hva er dens vesen, dens essens, dens definerende karakteristika? La oss undersøke begrepet nærmere.
Nostalgien definert
Nostalgibegrepet ser først dagens lys på slutten av 1600-tallet. I 1688 introduserte den sveitsiske legelærlingen Johannes Hofer ordet som en betegnelse på en salig blanding av melankoli, tristesse og hjemlengsel. Hofer betraktet nostalgien som en psykopatologi; nostalgi var for ham et intenst og smertefullt begjær etter å dra tilbake til kjente, kjære og nære trakter, en følelse som manifesterte seg kroppslig (psykosomatisk). Den involverte alt fra mildere svettetokter, hjertebank og høy puls, til hysteriske anfall og varig nedstemthet. Nostalgi kunne eksempelvis bli erfart av soldater sendt utenlands i krig eller på andre oppdrag, personer som ble sendt i eksil eller folk som ble fjernet fra hjemmene sine med tvang (les: urfolk).[ii]
Opprinnelig var altså nostalgi definert som en sykdom, og forbundet med savnet etter et fysisk sted, en plass, konkrete omgivelser. I dag anser vi imidlertid nostalgien som en noe lemfeldig definert tilstand eller emosjonell disposisjon hvor subjektets lengsel – ens ønske om å «dra hjem» – ikke nødvendigvis er rettet mot hjemmet i betydning en geografisk lokasjon, men heller mot fortiden som et symbol på trygghet, forutsigbarhet, barnlig uskyld, en enklere periode. I vår tid har nostalgien et tidsmessig snarere enn et romlig aspekt ved seg. Jovisst, denne lengselen kan like fullt fremmane en eksistensiell smerte med en tilnærmet bunnløs dybde; det gjør vondt å tenke på at vi aldri får oppleve én konkret hendelse igjen, at vi aldri får være på samme måte som vi en gang var, at noe eller noen forblir definitivt plassert i en svunnen epoke. Nostalgien kan arte seg som anger, som frustrasjon og sinne over det som forble usagt, over noe man gjorde som man ikke burde ha gjort; nostalgien har et retrospektivt element, en tilbakeskuing, som gjør den ubehagelig å kjenne på. Historikeren S.D. Chrostowska kaller nostalgien «[…] a departure from the definite past for the indefinite; […] Because nostalgia is often spurred by regret, it illuminates the margins of what came to pass» (2010, 55).
Men nostalgi, forstått i dag som en temporal lengsel, forblir abstrakt, i den forstand at den ikke har et konkret og avgrenset objekt. Men vi kan også savne noe fysisk, lengte etter noe håndfast – utstrakt, materielt – som en gang var på ett spesifikt sted. Vi kan, med andre ord, føle en slags nostalgi over at en plass har blitt forandret; en spatial (romlig) nostalgi til forskjell fra en blott og bar temporal (tidsmessig) nostalgi. Men er det da nostalgi, eller må vi lete i vår konseptuelle verktøykasse for å finne et annet begrep?
Solastalgi[iii]
Den australske miljøfilosofen Glenn Albrecht introduserte neologismen «solastalgi» i 2005. Begrepet er en sammensetning av det latinske ordet solacium (komfort) og det greske ordet algia (smerte), og beskriver en emosjonell og eksistensiell smerte, en urolighet eller engstelse vi kjenner på når vi ser og forstår at vårt hjemsted – lokalt som globalt – forsvinner. Den har dermed det nostalgien mangler, nemlig et konkret objekt; det kan være en skog du har en spesiell forbindelse med, huset du vokste opp i, hjembygden eller naturen i vid forstand. Albrecht hevder at solastalgi er hjemlengselen man har selv når man er hjemme, i betydning at omgivelsene har forandret seg så drastisk, gjennomgått så store omveltninger, at det ikke kjennes riktig lenger. Det føles ikke som hjemme, til tross for at det er samme sted. Vi blir forvirrede, desorienterte eller regelrett nitriste av å bevitne slike monumentale omkalfatreringer. Solastalgien oppstår når eksterne krefter utenfor vår kontroll griper inn i vårt leveområde og forandrer stedet til det ugjenkjennelige – ødelegger det sågar.[iv] Den har følgelig en klar orientering: Den retter seg mot alt fra små (men merkbare) endringer, til mot massive ødeleggelser av ett eller flere områder. Solastalgien kan dermed sies å være en psykoterratisk emosjon, hvilket innebærer at den omhandler forholdet mellom psyken og det biofysiske miljøet (terra: jorden).[v]
Vi blir solastalgiske når trøsten og komforten vi søker hjemme er ingensteds å oppdrive, når tryggheten vi forventet er borte. Solastalgiens årsaksfaktorer kan være naturlige som artefaktiske, et produkt av svingninger i vær og vind så vel som teknologiske inngrep. Flom, skred og orkaner kan transformere et landskap til noe fullstendig annet, likeså kan krig, bomber, lysforurensning, gentrifisering og vanlige praksiser som hogst av skog.[vi] Albrecht knytter solastalgien spesielt an til menneskets rovdrift på den naturlige verden. I boken Earth Emotions skriver han:
«It is the existential and lived experience of negative environmental change, manifest as an attack on one’s sense of place. It is characteristically a chronic condition, tied to the gradual erosion of identity created by the sense of belonging to a particular loved place and a feeling of distress, or psychological desolation, about its unwanted transformation. […] Solastalgia is now commonly used to evaluate the impacts on people and communities of wildfire, flooding and other climate change-related events. Other global development pressures in the form of land clearing, overfishing and overhunting, intensive agriculture, and rapid urban change have all been topics of investigation».[vii]
Når katteuglene man var vant til å høre utenfor soveromsvinduet plutselig ikke er der lenger, blir natten øredøvende stille, illevarslende tyst.
Foto: Dave Herring / Unsplash
Hvis vi er vant til å ferdes i skog og mark, kaste frø ut til fuglene som hekker i nærheten av den lokale dammen, og dette området plutselig er blitt omgjort til en byggeplass, gresset erstattet med grus, gjørme og anleggsmaskiner, opplever vi oss selv som bortkomne snarere enn hjemkomne. Vi blir fremmedgjorte av stedet hvor vi egentlig er alt annet enn fremmede. Når vi overfører en slik lokal erfaring på den globale situasjonen vi befinner oss i (artsutryddelser, sårbare økosystemer, utarmingen av naturen i storstilt skala), avføder det en veldig uhygge. Erkjennelsen av at slike individuelle, negative følelser i økende grad blir gjeldende for en stadig større folkemasse, at det partikulære blir allment, gir grobunn for avmakt, håpløshet eller sorg for den saks skyld (les: økosorg). Sigmund Freud har det tvetydige begrepet «unheimlich» som godt forklarer denne følelsen: den inneholder både et element av ubehag og hjemløshet.[viii] Den britiske forfatteren Robert Macfarlane beskriver det på følgende måte: «Solastalgia speaks of a modern uncanny, in which a familiar place is rendered unrecognizable by climate change or corporate action: the home becomes suddenly unhomely around its inhabitants».[ix]
Et hjem for meg, et hjem for andre
Hjemløsheten som her beskrevet begrenser seg ikke bare til andre mennesker; det er ikke kun det faktum at andre mennesker, andre steder i verden, mister sin hjemtilhørighet som gjør solastalgien så omgripende og vemodsfremkallende. Nei, det er også at naturen er hjemmet – det eneste hjemmet – til et uoverskuelig mangfold av livsformer. Når katteuglene man var vant til å høre utenfor soveromsvinduet plutselig ikke er der lenger, blir natten øredøvende stille, illevarslende tyst. Sakte men sikkert innser man at trærne som naboen sagde ned dagen i forveien ikke kun var en lang kvist som blokkerte sollyset fra å skinne inn over verandaen, men et annet levende vesens hjem. Man kommer til visshet om at mitt hjem ikke kun er mitt hjem, men så utallige mange andres hjem: de bevingede dyrene, de krypende insektene, de pollinerende flygerne, de bortgjemte blomstene. Selv om jeg juridisk sett har eiendomsrett over et visst landområde, er det ikke enestående eller eminent mitt; jeg har det simpelthen til låns, som én av mange flere beboere i et gedigent artskollektiv.
Mitt hjem blir adskillig rikere av å huse flere, menneskelige som ikke-menneskelige andre. På samme måte blir det også adskillig fattigere, blekere og monotont når de forsvinner. Hvis jeg er vant til å finne sporene av rådyr i snøen i hagen, høre blåmeisens kvitring om morgenen, være omringet av frodige grøntområder hvor viltvoksende vekster blomstrer, og det over tid forvitrer, svinner også en del av meg med det. Når mange av de sikreste tegnene på at jeg befinner meg på rett sted, mitt sted, er borte, eroderes min identitet samtidig. Min verden tømmes for innhold på en ytterst konkret måte. Med utryddelsen av arter, mister ikke kun jeg muligheten av å erfare dem, disse ulike livsformene, men verden som sådan mister artenes særegne måte å erfare verden på. Det er således et todelt tap.
Hvem vet, kanskje dyrene også føler en form for solastalgi når deres habitater destrueres – når regnskogområder systematisk hogges ned for å gjøre plass til palmeoljeplantasjer, når temperatursvingninger, tørkesomre og sporadiske oversvømmelser rokker ved deres eksistensielle grunnmur? Solastalgi er tross alt, som Albrecht understreker, en emosjonell reaksjon på plutselige forandringer – forandringer som gjør en desorientert og stresset.[x] Som forskere innen kognitiv etiologi har vist, vet vi jo nå at dyr har et rikt indre følelsesliv, samt et sofistikert sosialt liv.[xi] Ergo virker det ikke som et altfor stort tankesprang å tro at også klamreapen blir solastalgisk når den våkner en morgen og ser at dens lokalsamfunn har blitt brent ned til grunnen.
Hvis noen av mine formuleringer smaker av en litt i overkant naturromantisk innstilling, får så være. Men man trenger ikke nødvendigvis ha sterke personlige, emosjonelle bånd til naturen omkring for å kjenne solastalgiens påvirkningskraft. Begrepets største styrke, slik jeg ser det, er at det rommer et multiplum av forskjellige årsaker.
Når mange av de sikreste tegnene på at man befinner seg på rett sted, på sitt sted, er borte, eroderes en del av ens identitet samtidig. Verden tømmes for innhold på en ytterst konkret måte.
Foto: Justus Menke / Unsplash
Tapet av ikke-fysisk innhold
Kanskje kan vi spekulere i om også mellommenneskelige hendelser kan fremmane solastalgiske sentimenter. Selv om vi da vil bevege oss litt på siden av Albrechts hovedanliggende, kan vi uansett tenke oss følgende: Dødsfallet til et familiemedlem eller en nær venn, en tapserfaring uten sidestykke, kan ofte medføre den samme uhyggelige følelsen av at noe essensielt mangler. Et slikt tap er ikke kun fysisk, selv om plassen vedkommende opptok i rom åpenbart forsvinner med legemet. Det er også, eller kanskje likeså viktig, et tap av noe immaterielt; relasjoner, bånd, minner og psykisk innhold. Hjemmet føles tomt, som halvt eller hult, ikke bare fordi at den avdøde ikke er der lenger i kjøtt og blod, men i hovedsak fordi at det fysiske samtidig bar på alt det ikke-fysiske. Og her finner vi et viktig poeng som har vært noe underkommunisert hittil, nemlig at solastalgien ikke kun er en reaksjon på fysiske endringer i omgivelsene. Nei, det handler også om hva det fysiske stod for, inneholdt og symboliserte i en overført forstand – hva det betød for oss.
Epletreet i hagen var ikke kun et fint tre, men det var mitt tre, et sted hvor jeg målte høyden min år etter år, hvor jeg lærte å klatre, og hvor utallige minner ble skapt. Når treet hogges ned, er det som om motorsagen samtidig skjærer igjennom min hukommelse. Nå eksisterer disse barndomserfaringene kun i meg, det er ingen andre steder utenfor for meg hvor disse hendelser ligger «lagret» så å si. Jeg innser at disse opplevelsene, minnene om dem, kun eksisterer i og for meg; når de som delte erfaringene meg går bort, står jeg igjen alene med dem. Det smerter å være ensom på denne måten, å være overlatt til seg selv.
Jeg understreker at denne frislupne refleksjonen er min egen. Kanskje ligger noen av disse aspektene allerede innbakt i Albrechts begrep, om enn noe underforstått. Han virker i det minste å peke litt i denne retningen, spesielt når han ser til måten filmteoretikeren Don Fredericksen knytter solastalgien opp mot freudiansk og jungiansk teori. Hvis hjemmet ikke kun forstås som rent fysisk, men også som mentalt, kan solastalgien betraktes som en negativ påvirkning på både en indre og en ytre identitet, slik at det oppstår «[a] convergence of biophysical and mental desolation […]».[xii] Jeg tror kanskje i siste instans at mellommenneskelige relasjoner og hendelser ikke vil falle inn under Albrechts psykoterratiske begrep, men at eksemplet med epletreet som en «bærer» av mentalt innhold muligens gjør det. Med denne digresjonen til side, la oss heller forsøke å oppsummere noen av hovedpunktene nedenfor.
Sammenfatning
Vi kan ofte føle oss nostalgiske av å høre en låt, spise en matvare eller lukte en spesifikk type krydderblanding som tar oss tilbake til en periode av livet vi husker som positiv. Nostalgien retter seg altså mot fortiden i en noe generell forstand; vi savner gjerne en «enklere» tid, en mer bekymringsløs periode av livet, og ikke nødvendigvis et konkret objekt. Nostalgien blir følgelig en abstrakt følelse, skjønt begrepet «abstrakt» ikke her må tolkes som noe negativt.
Der hvor nostalgien er vanskelig å konkretisere, er solastalgien så altfor konkret. Vi blir solastalgiske når vårt hjem og alt hva det inneholdt er truet eller har blitt ødelagt. I hovedsak betegner begrepet følelsen av å være hjemløs selv når man er hjemme, hvilket innebærer at store inngrep (hogst, flom, artsutryddelse, klimaforandringer in toto) har forandret området til noe ugjenkjennelig – ja, uhyggelig fremmed. I en tid hvor områder av uberørt natur står igjen som små, enslige øyer i et veldig hav av tung industri, teknologi og gjennomasfalterte bykjerner, er intet mer nødvendig enn å reflektere grundig over hva og hvor hjemmet vårt er; hvor vi mennesker, som biologiske vesener av kjøtt, blod, tanker og bekymringer, dypest sett hører til. Solastalgien vil ramme stadig flere, stadig hyppigere. Kanskje vil den ramme oss alle før eller siden. Den er allerede utbredt på stedene i verden hvor konsekvensene av klimakrisen er allestedsnærværende; der hvor de føles på kroppen av mennesker, dyr og landskap som en ytterst konkret og fysisk erfaring, og ikke som en teoretisk diskusjon.
Hjemmet får sin mening gjennom hva som er der og hvem som bor der. Mitt hjem er ikke eminent mitt eget, det er også noen andre sitt. Når de forsvinner, forsvinner samtidig en vesentlig del av min verden. Virkeligheten skrumper inn, kontrastene falmer, og vi står igjen med «en endeløs skumring uten natteravnen til å kalle på uglen om kvelden og uten måltrosten til å erklære daggry».[xiii]
Denne teksten er delvis basert på bokessayet «Elegi for døende natur», som kommer i tidsskriftet Filosofisk supplements utgave «Hegel og hans arv» (#1–2/2021) om et par måneder.
Litteratur:
Albrecht, Glenn. 2005. «Solastalgia, A New Concept in Human Health and Identity».
Philosophy Activism Nature, Vol. 3: 41–55.
––––––. 2019. Earth Emotions. New Words for a New World. Ithaca og London:
Cornell University Press.
Bjørlykhaug, Knut Ivar & Vetlesen, Arne Johan (red.). 2020. Det går til helvete. Eller? Om
kjærlighet, sorg og raseri i natur- og klimakrisens tid. Oslo: Dinamo forlag.
Chrostowska, S.D. 2010. «Consumed by Nostalgia?». SubStance, Vol. 39 (No. 2): 52–70.
Baltimore: John Hopkins University Press.
Willett, Cynthia. 2014. Interspecies Ethics. New York: Columbia University Press.
Noter:
[i] Se mitt korte essay «‘Coming of Age and Never Returning’: Filosofiske spekulasjoner om nostalgiens vesen», publisert på PRESSETs nettside i november 2019. Se link: https://www.presset.no/film-tv/2019/11/7/coming-of-age-and-never-returning-metafysiske-spekulasjoner-over-fenomenet-nostalgi
[ii] Albrecht 2019, 29–30.
[iii] Se mitt kommende essay i Filosofisk supplements utgave «Hegel og hans arv» (#1–2/2021) for en lengre naturfilosofisk diskusjon av solastalgi. Der knytter jeg også begrepet an til økosorg, økologisk hukommelsestap («shifting baselines») og drøfter det mer overordnete spørsmålet om hva naturen er og har blitt i Antropocen.
[iv] Albrecht 2019, 34.
[v] Ibid., 64.
[vi] Albrecht 2005, 46.
[vii] Albrecht 2019, 38–9, 41.
[viii] Ibid., 36.
[ix] Macfarlane sitert i Albrecht 2019, 71; min kursivering.
[x] Ibid., 47.
[xi] Se Cynthia Willetts Interspecies Ethics (2014), hvor Willett blant annet gir en filosofisk lesning av funnene til forskeren Frans de Waal.
[xii] Albrecth 2019, 48.
[xiii] Paul Shepard sitert i Bjørlykhaug & Vetlesen 2020, 187. Sitatet stammer opprinnelig fra Shepards bok The Others.