Gjennom de tusen skjermer står vi ansikt til ansikt med krigens lidelse. Fra vestens lune hjørne tvinges vi til å diskutere hvordan vi skal forholde oss moralsk, politisk og – ikke minst – emosjonelt og empatisk til andres lidelse. I en radikalt ny medievirkelighet maner krigsfotografiet til et kritisk selvoppgjør.

Illustrasjon: Ann Line Fjeldstad / PRESSET

Gjennom nye medievaner

Det er ikke til å komme bort ifra at vi i dag lever i en radikalt annerledes nyhetsvirkelighet. Det stadig hurtigere, løpende nyhetsbildet dukker opp i utallige former gjennom ulike applikasjoner og nyhetssider. Skjermen drar oss inn i en verden av blodige, skrikende kropper. Med et enkelt touch deltar vi i en hverdag der kroppene fortettes og bryter ut mellom grå sten som er utjevnet med jorden.

Samtidig som jeg skriver denne kronikken opplever jeg et enormt engasjement for å få slutt på lidelsene. Denne teksten er ikke et forsøk på å problematisere engasjementet eller opprørthet overfor tragedien som nå utspiller seg. Det er heller en invitasjon til ettertanke om hva som er oppstått i samspillet mellom vår nåværende mediehverdag, dens vaner og hvordan dette skal gå overens med den nære og langvarige dekningen av kriger og konflikter.

“Utenfor vår fatteevne”

Vårt privilegerte ståsted ser ikke ut til å gå overens med vår evne til å fullt ut forstå. Med andre ord: vår forestillingsevne og vår evne til empati ser ikke ut til å strekke til, fordi vi ikke har erfart lidelsene selv. NRKs Midtøsten-korrespondent Yama Wolasmal satte godt ord på erkjennelsen da antallet drepte i Gaza passerte 10 000 mennesker den 6. november (1).

Halvveis inn i NRK Nyhetsmorgen sitt innslag får Wolasmal et spørsmål fra nyhetsverten: «Du har vært og dekket denne konflikten for oss veldig tett på. Hva tror du er vanskeligste for oss som sitter langt unna her i Norge å forstå?». Wolasmal følger opp: «Jeg tror rett og slett det er lidelsene. Det er så fjernt fra vår trygge virkelighet at å prøve å forstå hvilken situasjon som utspiller seg akkurat nå inne på Gaza, er fullstendig utenfor fatteevne».

Daglige bombeangrep i Gaza forårsaker enorme lidelser blant befolkningen. Foto: Mohammed Ibrahim / Unsplash

Korrespondentens betraktning gir gjenklang til en av klassikerne om krigsfotografiet: Susan Sontags bok «Å betrakte andre lidelser»:

«Det finnes mange anvendelsesmåter for de utallige mulighetene det moderne livet gir for å betrakte - på avstand, gjennom fotografiet som medium – andre menneskers lidelse. Fotografier av en grusomhet som kan gi opphav til motstridende reaksjoner. Et rop om fred. Et skrik om hevn. Eller simpelthen en forvirret bevissthet om at fryktelige ting skjer, en bevissthet som uopphørlig får nytt påfyll av fotografiske opplysninger.» (2).

Likevel forsøker vi å forstå lidelsene. Men på hvilken betingelser - når landskapet av insisterende informasjon presser på? Jeg ønsker ikke å forsvare retten til å ha seg frabedt dekningen, men heller å plante noen tankefrø som kan anspore til ettertanke om måten vi forsøker å fatte lidelsene gjennom skjermen på.

Timer foran skjermen eksponerer oss for mangt av ulike følelser. Evner vi å holde dem adskilt når det trengs? spør skribenten. Foto: JC Gellidon / Unsplash

Humor og smerte side om side

Å scrolle og sveipe gjøres ofte innimellom slagene i en hektisk hverdag. Målet er kanskje ikke alltid for «å ta nyheten inn», men for å holde seg oppdatert, underholdes eller skaffe en form for overblikk. På diverse nyhetsfronter står eksempelvis lansering av en ny humorpodkast eller andre relative trivialiteter siden om side med nok et nytt bombeangrep av Gaza.

Hva gjør dette med oss; å ha disse to vidt forskjellige følelsene portrettert på samme side? Det sier seg selv at oppsettet ikke lar seg kombinere følelsesmessig. Bismaken over hvordan vi går hyppig fra det ene til det andre, lover ikke godt for den dypere og mer nyanserte forståelsen.

Videre, fra en lesers perspektiv kan det være lett å blande sjangre og aktører med hverandre. I dag i større grad enn før. Fra en fane til en annen sveiper vi mellom redaktørstyrte medier til instagramposter av interesseorganisasjoner og privatpersoner. Henger vi med på forskjellene mellom de ulike aktørene, og hvilke kriterier eller interesser de styres etter?

Bildet er fra et jordskjelv i Gaza april 2020, og ikke fra angrep under den pågående konflikten. Foto: Mohammed Al Bardawil / Unsplash

Et filosofisk tilbakeblikk

Krigsfotografiet som sjanger har en hensikt. “Se, sier fotografiene: slik er krigen. Dette gjør krig. {…} Krigen herjer og sliter. Krigen skjærer opp og river ut. Krigen brenner. Krigen lemlester. Krigen tillintetgjør”, skriver Sontag. (2).

De politiske og moralske diskusjonene om vår plikt til å handle, er mangefasetterte, noe jeg i denne artikkelen ikke går inn på. Sitatet stiller imidlertidig spørsmålet om hva som er nært, ekte og sant; Hva er krigens “sanne ansikt”, og hva ønsker de fra oss? Vi tar et kort tilbakeblikk.

Jeg kom over følgende sitat fra tidsskriftet «Kunst for alle», i essayet med tittelen «Hva et bilde forteller: Et bilde finner sin plass i historien» hvor skribenten reflekterer rundt Robert Capa, «den første som ga krigen et ansikt»:

«Uten mine bilder vil vi aldri få vite om krigens redsler og de overgrep som begås i dens navn. Det å se hva andre ikke orker å se er mitt og krigsfotografens liv og ansvar» (3).

Jeg tenker umiddelbart at Capas rolle som krigsfotograf er sterkt utfordret og endret i dag, 10 år senere. Vi lever i en tid hvor krig og lidelse blir dokumentert og direktesendte av «de mange». Også de som selv er i krigen, i tilstander som sjokk, fortvilelse, sinne og sorg.

Flagget og rosen symboliserer støtte og sympati med de som gjennomgår krigens lidelser. Foto: Ehimetalor Akhere Unuabona / Unsplash

Jo nærmere, desto bedre

Det finnes et skifte i historien når det kommer til dekningen av krigsfoto som er verdt å merke seg. Det ligger i forståelsen av hva som er “sann og ekte” portrettering. «Før [Robert Capas] tid var krigsfotografi stort sett nokså intetsigende bilder, tatt på lang avstand der det var umulig å se detaljer og mennesker. For Capa var det viktig å vise at krigen ikke var et upersonlig kollektivt begrep, men at den ble bedrevet av individer med et ansikt. Han var den første som våget livet for å fange krigens virkelighet, og han er berømt for ordene «dersom bildene ikke er gode nok, er du bare ikke nær nok».

Men Capas opererte med enda en leveregel som «ikke er like kjent», som lyder som følgende:

«Lik dine medmennesker, og vis det». Denne tilføyingen er interessant, og viser nettopp til den vanskelige balansen mellom «ekte», nærgående bilder på den ene siden, og det empatiske blikket på sine medmennesker på den andre.

Sjargongen er i dag gjenkjennelig, men spørsmålet har tatt en ny vending: Er vi for nære? Er det virkelig slik at jo mer eksplisitt innhold fra krigens bestialske sider vi blir eksponert for, desto mer empati evner vi å utøve?

Råmaterialer som ikke ser offentlighetens lys

Deler av spørsmålet ble reist på Kulturhuset i Oslo 8. november under navnet «Journalistikk og en verden i krise». Med fire paneldeltagere og en ordstyrer, alle med en fot eller to innenfor pressedekning, ble de mest aktuelle tematikkene diskutert i en overfylt sal av engasjerte mennesker.

Kyrre Lien, fotojournalist og vinneren av årets Internasjonale reporter (IR)-prisen, var blant de fire paneldeltagerne til stede. Han snakket blant annet om hva det vil si for han å dokumentere krig og konflikt. Det vil si «å hente folks historier, å snakke med dem det gjelder». Det er «å ta folk, lidelser og død på alvor», fortsatte han. Og ja, det finnes bilder som er for stygge og for ille til å passere gjennom nyhetsventilen, diskuterte de videre om.

Hva vil det egentlig si å vinkle saker gjennom fotografiet på en empatisk og verdige måte?

Det er et enormt bildetilfang vi er vitne til i dag. Uten tvil. En daglig utfordring, som også ble diskuterte på Kulturhuset denne kvelden, er for dem å sile seg gjennom de tusen råmaterialene de mottar.

Klimademonstrasjon er et velkent motiv fra jordens flere kriser. Foto: Li-An Lim / Unsplash

De langvarige konfliktene

Per nå har jeg referert hovedsaklig til Israel-Palestina-konflikten, fordi det massive medietrykket i form av bilder og videoer ble den utløsende årsaken til tilblivelsen av dette essayet. Jeg ønsker likevel å løfte blikket enda litt til.

For i en mulitkrisetid på flere plan, kan jeg ikke se for meg at trykket minker. Når breaking news ikke er like breaking, og krigen eller krisen fortsatt i praksis fortsetter, hvordan og hva krever det av oss å holde oppmerksomheten, medmenneskeligheten og empatien gående?

Jeg sikter til et oppgjør med å ta innover seg egne begrensinger, et bevisst forhold til at krig og kriser er daglig konsum. En ærlig tilnærming og en selvkritisk vilje til å snakke sant, selv om ikke alltid sannheten er komfortabel. Fordi ja, vi går lei, og vi er mennesker med begrenset evne til å fatte menneskets mørkeste sider. Og vi klarer kanskje ikke fult å forstå, men i beste fall kan ettertanken være et skritt nærmere en sunnere mediekultur. Et kritisk selvoppgjør for å holde empatien i takt.

Kilder:

(1): NRK Radio Nyhetsmorgen 6. november https://tv.nrk.no/serie/nyhetsmorgen-tv/202311/NNFA05110623/avspiller

(2): Sontag, S,. (2004). Å betrakte andre lidelse. Pax Forlag A/S.

(3): Holter, T. (2000). Robert Capa: Et bilder finner sin plass i historien. Kunst for alle : tidsskrift for maling, tegning og kunstopplevelser. 2000 6 (2), 12 - 13.

Å scrolle krigens lidelser