Kvinnedrevne historiers plass i fiksjonsfilm
Artikkel - Lars Olav T. Mørk
Når du leser «Hollywood blockbuster», hva slags film kommer til tankene først? Kanskje de store franchisefilmene til Marvel Cinematic Universe, Star Wars eller Furious-filmene? Eller kanskje en av Steven Spielbergs mange storfilmer? Jeg tør i hvert fall vedde på at det er en mannsdreven film – for de er det mange av. Men blant dem er det noen kvinnedrevne gullkorn.
Foto: Unsplash / Green Chameleon
“The stories we tell reflect what we value, who we empathize with, how we see the world. Maybe if our films were more egalitarian, our world would be, too. If film showed womens’ stories mattering as much as mens’, maybe that would be true in real life, too.”
Utdraget overfor er fra journalist, forfatter og filmkritker Helen O’Haras bok Women vs Hollywood: The Rise and Fall of Women in Film, en setning som godt fanger forholdet mellom film og samfunn. Det er en aktiv dialog mellom oss og mediene vi produserer og konsumerer – kunst gjenspeiler virkeligheten, og virkeligheten gjenspeiler kunst. Men O’Hara presenterer et godt poeng; hvorfor verdsetter vi ikke kvinnedrevene historier som vi gjør mannsdrevene?
Så la oss sette kvinnedrevne storfilmer i fokus. 1979 science fiction horror legende og kommersiell kjempesuksess, Alien. Alien er veletablert som en moderne science fictions største innflytelser med en utrolig sans for skrekk, dens unike stil og design av romskip og monstre, og den ikoniske hovedkarakteren, sersjant Ellen Ripley, portrettert av Sigourney Weaver. Ripleys styrke som kvinnelig karakter kommer i første omgang fra manusforfatterens valg å skrive alle karakterene som unisex i de første manusutkastene.
Når den menneskelige opplevelsen ikke trenger ta hensyn til kjønn, kommer styrker og svakheter ved karakterer autentisk ut på en individuell basis, uten påvirkning fra kjønnsnormer eller andre forventninger til karakterer av forskjellige kjønn. Før noen av oss er mann, kvinne, ikke-binær eller av noe annet kjønn, er vi mennesker, og har både felles og unike egenskaper som gjør oss til hvem vi er. Når Ripley til slutt tilegnes en skuespiller, er kjønn nærmest fjernet fra karakteren, og det er lite annet enn deres fysiske utseende som forteller publikum at dette er en kvinne. Utenom det og noen tematiske avbildninger, som sidestillingen av Ripley og filmens monster, Xenomorfen, som kvinnelige, er karakteren kjønnsløs og kan realisere publikums ubeviste drøm om fritak fra kjønn i kontekst av forhold og forventninger.
Mens Ripley er en sterk kvinneskikkelse på grunn av hennes fritak fra kjønnsnormer, er akkurat det en egenskap andre kvinnedrevene historier finner styrke i. For The Silence of the Lambs sin hovedkarakter, Clarice Starling (Jodie Foster), er hennes kjønn som kvinne en betydelig faktor i historien. Clarice, som en kvinne i det mannsdominerte yrket FBI-agent, er aktivt utsatt for seksuell trakassering på arbeidsplassen. I tillegg tillater hennes kjønn som kvinne å følelsesmessig investere seg dypere med de kvinnelige ofrene i saken hun etterforsker.
Når hun til slutt løser saken, skaffer rettferdighet for de avdøde kvinnene, og motbeviser sine mannlige kollegers antagelser og atferd mot henne som inkompetent kvinne, har den følelsesmessige investeringen publikum har i henne en større pay-off, ettersom vi har tilbrakt vår opplevelse av filmen gjennom hennes perspektiv.
Disse filmene vinner masse på sine kvinnelige hovedroller, og deres portrettering av karakterene har kåret dem til American Film Institutes nr 6 (Clarice Sterling) og nr 8 (Ellen Ripley) beste helter, og de to aller beste kvinnelige heltene i engelskspråklige feature-filmer. Men vi skulle alle gjerne sett enda flere av disse velskrevne kvinnene i denne lista og mange flere. Så vi får krysse fingra for en generasjon av filmskapere som kan skape flere som disse to, Fargo sin Marge Gunderson, Alana Kane i den Oscar-nominerte Licorice Pizza, vår favoritt-«verdens verste menneske», Julie, og den voldsomt uavhengige Christine «Lady Bird» McPherson. For de er så veldig herlige på det store lerretet alle sammen, og jeg tror ikke jeg er den eneste som er sliten av Ryan Reynolds, Tom Holland og Dwayne Johnson i alle kinosaler hver sommer.