Kommentar - Hanna Nicholas

Boris Johnson og de konservatives overlegne seier ved parlamentsvalget i desember 2019 var ikke akkurat en overraskelse. Britene var lei Brexit-forhandlingene som strakk seg i det uendelige, og Johnson var tilsynelatende mannen som kom til å levere. Mens Jeremy Corbyn og Labours manifest lovet alt fra gratis bredbånd, skattereform, og flere kommunale boliger, var Johnsons primærbudskap enkelt: «Get Brexit Done.» Det var ikke mer som skulle til for de konservative som opplevde sin største seier siden Thatcher på åttitallet. Nei, det spesielle er ikke at de faktisk vant, men heller deres kommunikasjonsstrategi, og hvilke refleksjoner som dukker opp i kjølvannet.

Boris Johnson, en mann som ofte har brutt med forventede normer i både utsagn og handlinger, sviktet ikke med å gjøre det samme opp mot valget. For mens andre partiledere stilte til paneldebatter, og intervjuer, og med det satte både seg selv og sine respektive partier under lupen, virker det som Johnson følte han kunne stille der det passet han, og unngå alt som potensielt kunne oppleves som ubehagelig. Da han valgte å ikke delta i en klimadebatt for partiledere på Channel 4, erstattet TV-kanalen han med en isskulptur. I stedet for å erkjenne at han hadde tabbet seg ut ved å ikke delta, gikk han heller i trass og truet kanalens sendingsavtale. Og da alle andre partiledere satte seg i skuddlinjen på The Andrew Neil Show, valgte Johnson også å utebli. Da Neil adresserte problemet, og kom med en direkte appell til landets statsminister, svarte talspersoner for de konservative at programmets format var gammelt, og uengasjerende.

Joda, Johnson stilte på TV-intervjuer. Han stilte på Andrew Marr som er vesentlig mykere i sin fremtoning enn Neil, og han stilte på lette frokostshow som This Morning. Men han gjemte seg i et kjøleskap da notoriske Piers Morgan ønsket å stille han et par spørsmål dagen før valget. Han så seg altså ikke for god til å delta, så lenge han ikke ble utsatt for ordentlig granskning. I Neils appell til Johnson sa han at intervjuet handlet om tillitt. Og det er kanskje ikke så rart at Boris Johnson ikke ville stille til et slikt intervju, tatt i betraktning at han har blitt tatt i løgn ved flere anledninger siden han begynte sin karriere i The Times på åttitallet.

Problemet er naturligvis at Johnson er Storbritannias folkevalgte leder, og hans oppførsel og holdninger ovenfor mediene virker ikke å ha hatt noen effekt ved stemmeurnene. Det at han unngikk intervjuer var trolig til hans fordel. Han fikk til og med stemmene til mange nye velgere, velgere som historisk sett aldri har stemt konservativt.

For å avklare; dette handler ikke om politisk tilhørighet. Dette handler om et folk, som ved å stemme på hans parti, viser tillit til en mann som har gjort alt annet enn å virke troverdig, og som har hevet seg over aktørene som skal sikre åpenhet i politiske prosesser. I en tid der skepsis til tradisjonelle medier er økende, og informasjonen som spres på nettet ofte ikke er verifiserbar, er det urovekkende at noen politikere bidrar til mistenkeliggjøring av aktører som skal holde dem i sjakk. Å gjøre medier underlegne har ingen hensikt, med mindre man ønsker å gjøre ting som ikke sømmer seg innenfor demokratiets rammer. Det er derfor bekymringsverdig at Johnson ikke ble møtt med en større grad av skepsis fra det britiske folk.

I stedet for å være kritiske til mediene, bør vi omfavne de, og ha mål om bredde i våre nyhetsoppdateringer. Tradisjonelle medier er selvsagt ikke feilfrie, men de er ansvarlige, og de forplikter seg til å følge etiske retningslinjer. Dersom disse ikke blir fulgt, kan mediene selv bli utsatt for kritikk, og granskning. Det hører med å nevne at Johnson selv jobbet som journalist i mange år før han beveget seg over til karrierepolitikken … Så, det gagner alle at vi kan stille spørsmål, og evner å være kritiske når det er behov for det.

Vi må kreve at folkevalgte spiller med åpne kort, og ser på det som sin plikt å svare på spørsmålene vi, og mediene ellers måtte ha. Det kan ikke være slik at ledende politikere kan velge og vrake mellom hvem som skal intervjue de, og/eller kontrollere narrativet. De er folkevalgte, og må derfor kunne redegjøre og stå til regnskap. Som Andrew Neil sa i sin appell:

«The prime minister of our nation will, at times, have to stand up to President Trump, President Putin, President Xi of China. So it was surely not expecting too much that he spend half an hour standing up to me."

Boris Johnson - Storbritannias største mediemotstander.