Vinnere og tapere i medienes definisjonskrig

Artikkel – Emma Magdalena N. Glimstad

Høyrepopulister angriper det de definerer som “medieeliten” og “falske nyheter”. Har vi faktisk en medieelite som nekter å se saker fra “folkets” side? Eller er dette et spørsmål om hvem som vinner og hvem som taper på å påstå at mediene har en elite?

Foto: JESHOOTS.COM / Unsplash

I de siste årene har vi sett et politisk betent klima der “folket”, “mannen i gata” eller – som de ofte blir kalt –  høyrepopulister, har gått til angrep på det de definerer som “medieeliten” og “falske nyheter”. Selv begynner jeg å bli ganske lei av å både lese og skrive om dette fenomenet, men i det siste har en ny side av denne saken fanget interessen min. Har vi faktisk en medieelite som nekter å se saker fra “folkets” side, eller er dette et spørsmål om hvem som vinner og hvem som taper på å påstå at mediene har en elite?

Saker som opptar “folk flest”

La oss ta utgangspunkt i at vi faktisk har en medieelite i Norge, på lik linje med at vi har en politisk elite, en akademisk elite, en økonomisk elite eller en elite med irriterende høy kulturell kapital. De etablerte mediene, i motsetning til den politiske organiseringen blant høyrepopulister på sosiale medier og de alternative mediene (som Resett, Document og Human Rights Service), unngår kontinuerlig å skrive om saker som opptar “folk flest”. For hvordan er det egentlig å være økonomisk vanskeligstilt nordmann når Norge slipper inn fremmede folk? Selv om denne debatten ofte er preget av misinformasjon (Norge trenger faktisk arbeidskraft fra utlandet for å få samfunnet til å gå rundt), er det fremdeles vanskelige spørsmål som gjerne krever ukomfortable, og kanskje politisk ukorrekte svar. 

Eliten vs. folket

Poenget er likevel at de som kritiserer hva mediene er og bør være, ønsker definisjonsmakt og politisk vinning. Ved å stemple mediene som budbringere av falske nyheter eller som elite – uavhengig om det er sant eller ikke – får de alternative mediene og deres tilhengere en fordel ved at de distanserer seg fra den såkalte etablerte eliten. 

“The Overton window”, altså vinduet på hva som er sosialt aksepterte holdninger og ikke, er en annen måte å forklare hvordan høyrepopulistene vinner: Jo mer høyrepopulistiske medier klarer å pushe grensene for hva som er greit å si, jo mer sosial aksept og politisk spillerom vinner de.

Det er denne normaliseringen av høyreradikale holdninger, samt gapet mellom “eliten” og “folket”, som avgjør hvem som er vinnere og tapere av definisjonskrigen. 

Høyrepopulistene vinner – men på hvilket grunnlag?

Populister er kjent for å kritisere makthavere og eliter, men i dagens politiske klima har også de plattformer de kan spre budskapet sitt på – har de da rett i at de etablerte mediene bare er enda en elite? Når de har definisjonsmakt og makt over hva de ønsker å sette på dagsordenen, er ikke de også en elite?

Til tross for at høyrepopulistene ser ut til å svekke etablerte mediers posisjon, er det derfor et paradoks at det ser ut til at de alternative og etablerte mediene er av samme ulla.