Teateranbefaling: Arven må videreføres
Anbefaling — Thea Jonette Reinfjell
Er du villig til å vie en helaften til kulturen? Da burde du ta turen ned til Nationaltheatret for å få med deg stykket Arven, en sceneopptreden litt utenom det vanlige.
Arven byr på flere fengslende opptredener. Foto: Erika Hebbert / Nationaltheatret
“Han har en historie å fortelle – den hamrer inni han, verker etter å komme ut. Men han vet ikke hvordan han skal starte.”
Vetle Bergan (Eric Glass), Alfred Ekker Strande (Adam McDowell) og Olav Waastad (Toby Darling) i Arven.
Foto: Erika Hebbert / Nationaltheatret
Slik starter teaterstykket Arven som hadde Norgespremiere på Nationaltheatret 8. februar i år, og som spilles på Hovedscenen frem til 31. mai 2025. Stykket er skrevet av Matthew López og hadde urpremiere i 2018 på Young Vic i London, og har siden da blitt oppført i flere land. Stykket er inspirert av E. M. Forsters roman Howards End fra 1910, en karakter og en bok som også spiller en viktig rolle i forestillingen.
Vi befinner oss i den store metropolen New York mellom 2015-2017, hvor vi møter et knippe homofile menn som prøver å navigere seg gjennom livet. Vi blir kjent med Toby Darling som forsøker å slå gjennom med teaterstykket sitt på Broadway. Han har uendelig mye støtte i kjæresten og samboeren Eric Glass, som sliter litt med å finne ut av hans mål og mening i livet. Paret blir også kjent med den unge og talentfulle Adam McDowell, som ender opp med å spille hovedrollen i stykket til Toby. Fortellingen finner sted over flere år, og vi får se skildringer og paralleller til tidligere liv og historier som gir sterke assosiasjoner til det som foregår i samtiden.
Hyperaktuelle temaer
Et av flere baktepper i forestillingen er det amerikanske presidentvalget fra 2016. Alle karakterene (nesten) har troa på at Hillary Clinton skal gå av med seieren, og at livet og rettighetene til skeive skal få et oppsving med Hillary som president. Selv om hennes motpart blir aldri nevnt ved navn forstår vi hvem det er snakk om. Skuffelsen og sorgen som blir portrettert når Hillary taper valget, er like aktuelt for skeive da som det er nå.
Den nylige innsettelsen av Trump har ført til at skeives rettigheter i USA har gått flere steg tilbake. Allerede på sin første dag som president signerte Trump en presidentordre som trekker tilbake transpersoners og ikke-binæres rettigheter ved å innføre et krav om at offentlige dokumenter kun kan bruke to kjønn. Nylig ble det også annonsert at Trump-administrasjonen har fjernet all omtale av transpersoner fra nettsiden om Stonewall-opprøret, en hendelse som mange definerer som startskuddet for den moderne skeive bevegelsen, hvor mange transpersoner stod fremst på barrikadene. Det politiske klimaet i USA ulmer som et farevarsel om at den homofile arven kan gå tapt hvis de skeives historie viskes ut, noe som nettopp er tema i Arven.
Hva gjør man når nye generasjoner har glemt hva de eldre generasjonene ble utsatt for? I Arven er dette dramatisert gjennom de ulike generasjonenes fortellinger. Den eldre generasjonen med homofile — eller de som er igjen av dem — som overlevde AIDS-pandemien, generasjonen etter som vokste opp med et rikt kulturliv og flere tilholdssteder der homofile kunne dele av hverandres kunnskap, og til slutt den nyeste generasjonen som møter andre homofile på Grindr og ikke vet hva PrEP er.
Omdreining
En av de første tingene som slo meg ved denne forestillingen er hvor simpel scenografien er. Forestillingen starter med at hele ensemblet kommer fram på scenekanten. Lysene dimmes ikke med det første, skuespillerne bare starter med å etablere historiefortellingen. De velger seg ut noen som skal spille de ulike karakterene, de inntar midten av scenen, mens de andre karakterene trekker til siden, men forblir i kulissene.
Gjennom de ulike sekvensene kan man også følge med på reaksjonene til de andre karakterene, noe som skaper et dynamisk og interaktivt miljø på scenen. Det gjør det også lettere å følge med, fordi man kan alltid legge blikket over på en annen karakter enn de som er i sentrum for å få et bilde av hva som skjer på scenen. Den simple scenografien gjør at dialogen er i sentrum, og man blir imponert over spesielt de tunge monologene som finner sted.
Forestillingen tar i bruk én stor og viktig rekvisitt: en dreiescene. Underveis er den både leiligheten til Eric og Toby, en nattklubb, huset til Walter og en HIV-klinikk. Det blir ikke brukt rekvisitter til småting som å vise at noen drikker en drink eller leser en bok - det blir opp til publikum å se det for seg. Denne taktikken gjør at man legger mer merke til dialogen og garderobeskift. Vi er rett og slett vitner for karakterenes endring.
Hvordan “prepper” man for 8 timer i en teatersal?
Det er mulig at du som leser tenker (akkurat som jeg tenkte før jeg bevegde meg til teatret) hvordan skal man forberede seg til en åtte timers lang forestilling? Blir det kaldt i salen? Skal man ha på seg mye eller lite klær? Kan man ha med vann og snacks? Det er heldigvis ikke så komplisert! Pakk vannflaska i sekken, og kanskje en ekstra genser, så er du good to go. «Det er som å binge en TV-serie,» sa min teaterkompanjong til meg. Han har nemlig sittet gjennom fire slike forestillinger, så jeg stolte på hans ord, og han hadde rett. Man blir like investert og tilknyttet til karakterene som man ville blitt når man binger en serie. Og like tom og lei seg når det hele er over og man innser at man ikke skal få ta del i karakterene sin historie lengre.
Arven er delt inn i to deler. Hver del er på cirka 3,5 time, og man velger selv om man vil se delene på ulike dager, eller begge på samme dag. Om man ser hele forestillingen på én og samme dag, er det en times matpause mellom de to delene. Da anbefaler jeg å springe på Max for å inhalere en burger, noe som balanserer livsstilen med høykultur på teatret og litt lavkultur på matfronten. I tillegg til den store matpausen, er det to 20 minutters pauser i hver del, så man får heldigvis strekt på beina og gått på do underveis.
Teppefall
Alt i alt, Arven en teateropplevelse som både rører og engasjerer på særegent vis. Forestillingen stiller viktige spørsmål om identitet, historie og fellesskap – hvilket minner oss om hvor skjør den skeive arven faktisk er. Med enkle scenografiske grep og en imponerende dreiescene i sentrum, gir karakterene og de sterke monologene sterk gjenklang. Selv om hele åtte timer(!) i teatersalen kanskje kan høres skremmende ut, når teppet endelig faller blir en sittende igjen med en følelse av at man faktisk kunne blitt værende i den verden enda litt lenger. Så fyll opp vannflaska, ta på deg en komfortabel genser og gjør deg klar for en helaften du sent vil glemme.