Oslos byoriginal: Advokat Hermansen
Feature - Fanny F. Overgaard
”Jeg kan godt spille normal. Det er jo det skuespillet de fleste spiller. Men det er faktisk også det mest slitsomme. Da må man jo konstant gå rundt og begrense seg og undertrykke alle sine sider, som ikke stemmer med det rolleheftet man har fått utlevert,” sier advokat Hermansen om seg selv. Dette er én av mange sitater fra den kjente byoriginalen som døde i 1993.
Fotograf Harald Medbøes bildebok der han dokumenterer deler av Hermansens liv. Foto: Harald Medbøe / Hentet fra: Kreativt Forum
Sprekker i bobla
Nede på Aker Brygge går det i hundre kilometer i timen. Vi alle vet hvordan det er på en sånn dag på Aker Brygge. Det er lørdag, det er en av de første soldagene etter vinteren, og… Skulle egentlig ramse opp mer, men solen er mer enn nok, så videre oppramsing trengs ikke. Finkåpen er også på. Og det synes jeg er gøy. Når man bryr seg litt, sånn motemessig altså. Finkåpen gir deg selvtilliten en allværsjakke rett og slett ikke kan. Men ja, den stemningen, vet du. Alt er litt finere, fargene er litt sterkere og alt er litt mer romantisk. Ikke bare sånn nuss-nuss-kjæreste-romantisk, men idyllisk og stemningsfullt... Vi er i “Aker Brygge på en lørdag”-bobla.
Vi passerer en kunstutstilling med forskjellige fotografier som er satt opp på metallstenger. Temaet er krigen i Ukraina. Vi ser på flere av dem, men blir riktignok dratt mot det ene bildet der en mann er utstyrt med en kvinnebyste og tung sminke i ansiktet. Det er ikke bare vi som blir dratt mot dette bildet. En mann dukker opp bak oss, peker på bildet og sier “homo, homo, homo” mens han ler. Hodet til denne fyren sitter litt på schnei, om jeg kan si det sånn. Så vi ler høflig og tralter videre i vår idylliske boble.
”Ja... Det var jo...” sier jeg.
”Ja, men han er jo en byoriginal, han der. Jeg har sett ham før,” sier venninnen min.
Ingen kan si noe på at Hermansen ikke hadde sans for mote. Her står han foran Bølerlia 3, der han bodde. Foto: Erik Berglun / Aftenposten
Hvem er byoriginalene?
I Aftenposten (2013) beskriver Bjørn Brøymer byoriginalene som folk som er litt annerledes. Gjerne folk man legger ekstra godt merke til. Ofte har de et annet levesett eller andre tankemåter enn majoriteten i samfunnet. Mange har også vært innom psykiatrien riktignok. De kunne betraktes med smil og latter, men også med forargelse.
Advokat Hermansen eller Peder Gunvald Hermansen som han het (1910-1993) skulle være en av de siste byoriginalene, samt også en av de best kjente i Oslo by. Arnfinn Aabø var en av de som kjente Hermansen godt. I et foredrag fra 2006 som hyllet byoriginalen sier Aabø at det ikke lenger er plass til originaler i dagens samfunn. Før i tiden var det mer vanlig og akseptert å være annerledes.
Kallenavnet kom fra Hermansens tidligere yrke som advokat. Han tok juridisk embetseksamen i 1942, og fikk etterhvert sin egen praksis. Han hadde også kone og barn, men etter samlivsbruddet på femtitallet meldte han seg ut av det etablerte samfunn.
Han var en aktiv turner i sine yngre dager, og fortsatte faktisk med dette på Oslos t-baner. Fra Bøler, der han bodde, til sentrum kunne man altså se Hermansen svinge seg i stengene på de da røde vognene. Han spilte munnspill og provoserte tilfeldige forbipasserende. Antrekkene var alltid gjennomførte, flotte og iøynefallende, noe han fort ble kjent for. Han kunne være ikledd alt fra klassiske dresser, russiske kosakkostymer, cowboyantrekk og keiserkapper.
“”Det er ikke i klærne jeg har min force, styrken ligger i sjelen og fysikken. Mange tror at sjelen ikke finnes, men det skal jeg si deg – uten sjel er du bare et skjelett.”
I likhet med sitt kvinnehat utviklet han også et hat mot kultur, sier Aabø. Han mente at kulturen er roten til alt vondt, som skikk og bruk, politiet, legene og militæret. Foto: Bjørn Reese / VG. Hentet fra: Aftenposten
Hatet mot kvinner
Aabø forteller at Hermansen fikk psykiske problemer etter skilsmissen fra sin første store kjærlighet. Han tilbrakte en periode på Dikemark, og der møtte han sin andre store kjærlighet, Elvira. Etter en stund endte livet hennes i selvmord, og Hermansen var alene igjen. Etter tragedien utviklet Hermansen et hat mot kvinner. Aabø forteller at Hermansen snakket lite med kvinner, men mye om kvinner. På dette tidspunktet begynte det å bli mye for ham, og han ble stadig mer spesiell.
Det er nok mange som sitter med historier om Hermansen, både positive og negative. Én av dem kunne fortelle meg om en gang hun var på kafé med en venninne da han satte seg ved nabobordet.
- Han var ikledd flosshatt, monokkel og sort smoking, med en elegant stokk. Han var urkjent for å ikke like kvinner, og smattet og sukket høyt hver gang jeg sa noe. Han kalte meg hele tiden “tante”. Jeg var 22 år på dette tidspunktet. “Hva sier tante nå da?”, “så tante liker å omgås med unge piker?” som da refererte til min jevnaldrende venninne, mens han kikket på meg i forakt. Jeg vet ikke hvorfor han hakket på akkurat meg!
Steinaldermannen? Eller hva het han igjen?
Aabø mener dagens samfunn ikke er like åpne for folk som er annerledes. Kanskje det stemmer? Uansett vil det alltid være noen som lever litt utenom det vanlige. Om han er en byoriginal vet jeg ikke, men jeg kom til å tenke på steinaldermannen. Husker folk steinaldermannen? Jeg lurer på om han hadde et annet kallenavn, men jeg har ikke sett han på lenge, så jeg husker ikke helt. Det så i alle fall ut som han hadde tatt en tidsmaskin fra steinalderen til lyskrysset på Majorstuen i 2015. En stor mann med grått, halvlangt skjegg. En objektivt kjekk mann, som sikkert har vært gjennom sitt og det synes. Han hadde alltid gråbrune tøystykker surret rundt hele kroppen. Altså, virkelig et antrekk rett fra steinalderen. Han satt alltid med en stor stein som han slo i asfalten. Det var hans greie. Du kunne høre steinen lang vei. Lurer på hvor han er i dag... Noen som vet?