Søndag 15. januar møttes forfatter og politisk kommentator Lena Lindgren og kurator og tidligere direktør for Kunstnernes Hus Anne Hilde Neset, for en samtale om den seneste utstillingen til Kunstnernes Hus, Holding Patterns, og Lindgrens essay Ekko (2021). Samtalen tok utgangspunkt i algoritmer og loops, men endte i kunstig intelligens og et dystopisk syn på fremtiden.

Anne Hilde Neset og Lena Lindgren samlet i kinoen på Kunstnernes Hus for en prat om algoritmer, kunst og kunstig intelligens.
Foto: Selma E. Lang-Ree / PRESSET.

Samtalen finner sted i kinoen på kunstnernes hus, hvor Anne Hilde Neset var direktør frem til Januar i år. Hun har selv kuratert deres siste utstilling i samarbeid med den prisbelønte forfatteren Tom McCarthy. McCarthys romaner kjennetegnes ved en spesifikk scene som beskriver en menneskeskikkelse fanget i et gjentakende mønster, omgitt av elektroniske kretser og teknologiske systemer. Denne følelsen får man også av hvert av de utstilte verkene. Disse er samlet under tittelen Holding Patterns, ventemønstre, som er hentet fra pilotene. Et ventemønster er banen fly følger før de kan lande dersom det er kø ved innflyvning, «de sirkler». Utstillingen tematiserer loops og følelsen av å være fanget i et meningsløst mønster hvor man tilsynelatende blir frarøvet sin egen fri vilje. Akkurat som algoritmene gjør?

I essayet Ekko skriver Lindgren om algoritmer, Silicon Valley og det hun i samtalen omtaler som et «sivilisasjonsskifte». Essayet er en samtidsdiagnose og en høyttenkning rundt noen av de mest avgjørende spørsmålene i vår tid. Det har fått sin tittel etter nymfen Ekko, som ble dømt til en skjebne hvor hun bare kunne gjenta andre. I dag er de fleste av oss fanget i den samme loopen som denne mytologiske skikkelsen. Vi, som henne, hører vår egen stemme gjentatt til oss hver gang vi åpner Instagram eller TikTok, og suges inn i våre egne personaliserte og skreddersydde ekkokamre.

Bildet er fra verket *SLOW DANS* av Elizabeth Price
Foto: Selma E. Lang-Ree / PRESSET.

Sivilisasjonsskifte

Innledningsvis omtaler Lindgren algoritmer som «mønstre som styrer livene våre». Algoritmer er i utgangspunktet til for å gjøre livene våre lettere. De foreslår reklamer og underholdning vi vil like før vi selv vet om vi liker dem, og vi tok dem imot med åpne armer. Hvem vil vel ikke få forslått innhold som er relevant for oss? At våre nyhetssider og sosiale medie- «feeder» er interessante og personlige er vel en god ting?

Neset tar også opp denne tanken om algoritmenes evne til å styre og kontrollere livene våre i beskrivelsen av utstillingen. Hun nevner blant annet hvordan reklamer har en tendens til å dukke opp i sekundet etter vi «ytret et ønske (eller bare tenkte vi på det?)», og antyder at mobilene kan lese tankene våre. Det høres kanskje litt vel ut som en god Black Mirror – episode, men hvem har vel ikke tenkt tanken?

Lindgren mener algoritmene har skapt en helt ny digital infrastruktur i samfunnet, som har ledet til det hun kaller et sivilisasjonsskifte. Noe hun sier lattermildt at det nok ikke er alle som vil se seg enige i, men jeg gjør uten tvil det. Algoritmer og kunstig intelligens (AI) brukes overalt, til den grad at du og naboen din ikke leser de samme nyhetene. De styrer hverdagen vår, hvilke underholdning vi konsumerer og hvilke produkter og tjenester vi kjøper. Så godt som alle valgene vi tar i løpet av en dag er påvirket av en eller annen algoritme. Dette reiser spørsmålet – har algoritmene stjålet vår frie vilje?

«Er det vi eller dem (algoritmene) som styrer verden?»

Med dagens digitale infrastruktur og vår avhengighet av teknologien, er det ikke rart at vi omtaler silicon valley som «gudenes dal». Vi har tilskrevet algoritmene en overnaturlig, magisk og nesten gudeliknende rolle. Vi ser på algoritmer som noe allvitende og ufeilbarlig som er til for å hjelpe oss, men gjør de virkelig bare det?

Som Lindgren så fint sier det, vi lever i et samfunn som styres av en oppmerksomhetsøkonomi. Det er ikke lenger varer og tjenester som er til salgs, men oss og vår oppmerksomhet. Noe hun mener er det viktigste vi har. Når vi godtar cookies (analogien mellom dette og å si ja til godteri fra en fremmed i en hvit van har aldri vært så åpenbar for meg før) samtykker vi til at gudene i plastikkdalen får lage kopier av oss, såkalte digitale tvillinger. – If it’s free, you’re the product. Vi skjønner ikke selv hvor mye vår data er verdt, og gir den gledelig bort gratis.

Er vi på vei inn i algoritmenes verden?

Neset sa så fint at når vi ser maskiner knytter vi dem til menneskelighet, og gir dem menneskelige egenskaper. Vi tilskriver algoritmene menneskelige kvaliteter, og sammenlikner og assosierer dem med religion. Til dette svarer Lindgren:

Det er vi som skaper teknologien, det er vi som skaper religion også
– Lena Lindgren

Med algoritmene og sivilisasjonsskiftet som medfølger, har informasjon blitt kroppsliggjort, og kroppene våre omgjort til informasjon. Dette kan både tolkes i retningen av at mobiltelefoner, macer og padder har blitt forlengelser av armene våre, men kan også kobles til hvordan interessene våre er til salgs, oppmerksomheten vår er til salgs, hvordan pulsen, pusten, vekta og skrittene våre måles og registreres hver dag. Algoritmene tillater en overanalysering av menneskekroppen som ikke er naturlig. Verdenen vi lever i er ikke lenger verdenen vi ferdes i, men verdenen vi ser på skjerm.

Flere ganger i samtalen nevnes Zuckerberg’s Metaverse, uten at de egentlig går særlig inn på det. Fint spør du meg, jeg skjønner det ikke uansett, men det som blir åpenbart for meg etterhvert som samtalen mellom disse fantastiske intellektene utspiller seg, og det jeg ikke klarer å gi slipp på i ettertid er: vi blir vårt medium. I Metaverset gjør Meta et forsøk på å menneskeliggjøre og forklare det mest umenneskelige og uforklarlige av alt, nemlig internettet. Dersom vi alle klarer å følge deres gule brosteinsvei til en heldigital verden har vi muligens klart å endelig forstå oss på «skyen», men vi har også overgitt oss til algoritmene og gitt slipp på den virkelige verden.

Hva er redningen? Kunsten?

Etterhvert som samtalen flyter og vi alle innser hvor mørk og dyster den har blitt, får Lindgren spørsmålet om hva som kan være redningen. Hun svarer kunsten. Kunsten fungerer som en motstandskamp, et fristed og en måte for oss å finne tilbake til den motstanden vi mistet da vi lot algoritmene hjelpe oss med alle problemene vi ikke visste at vi hadde.

Etter samtalen er over tar jeg henne i hånda og spør: men hva skal vi gjøre nå som kunstig intelligens også er overalt i kunsten? Når Dall.E er i ferd med å ta over grafisk design? Når du kan få internett til å skrive en sonette om hunden din?

Ventemønstre, kunstig intelligens og algoritmer – i samtale mellom Lena Lindgren og Anne Hilde Neset