Årets olympiske vinterleker avholdes i Beijing i Kina nå i februar. Et land kjent for sensur og en rekke menneskerettighetsutfordringer. I likhet med Hitlers Tyskland i 1936 har de grepet sjansen til å bruke OL som en reklamekampanje for staten deres. De fleste av årets OL-seere er nok klar over omstendighetene, og har hørt om problemene som har blitt løftet i media. Men hva veier tyngst? Å ta et standpunkt, eller behovet for å se Therese gå 10km? Har vi glemt all problematikken oppi medaljejaget og rushet av å se det norske flagget øverst på pallen?

I år avholdes de olympiske vinterlekene i Beijing, noe som har bydd på en rekke politiske og etiske dilemmaer.
Foto: Christian Lue / Unsplash

Sportsvasking

Blant overskriftene rettet mot årets OL finnes det en rekke informasjon, anklager om og kampanjer mot sportsvasking. Begrepet brukes, i følge Amnesty International, “når stater arrangerer eller sponser store idrettsarrangementer, klubber eller organisasjoner, for å avlede oppmerksomhet vekk fra menneskerettighetsbrudd som staten kritiseres for”.

Det er altså dette som skjer i Kina. Her blir fremdeles journalister forfulgt, menneskerettighetsforkjempere arrestert og muslimske minoriteter undertrykt og sperret inne. Frem mot årets leker var det derfor mye snakk om sportsvasking og boikott i media. Kritikken er spesielt rettet mot myndighetenes behandling av den uiguriske minoriteten i Xinjiang-provinsen. Uigurer er et folk av tyrkisk avstamming, hovedsakelig muslimske. Mer enn 12 millioner av dem bor Xinjiang i Kina. Her sperres de inne i interneringsleirer og overvåkes av de kinesiske myndighetene, som har kjempet for å kontrollere disse delene av Sentral-Asia siden 1950-tallet. Uigurene ble stemplet som trusler mot myndighetene for å dyrke sin kultur. Store deler av moskeene og helligdommene i Xinjiang har blitt ødelagt og skadd av myndighetene.

Det har vært mye snakk om sportsvasking og boikott i forbindelse med vinterens olympiske leker, men hvor mange tok faktisk grep? Foto: Kuzzat Altay / Unsplash

Behandlingen av uigurene, og andre muslimske minoriteter i Kina, har pågått i årrekker og er ingen hemmelighet. Gjennom å arrangere OL har de kinesiske myndighetene muligheten til å rette søkelyset vekk fra disse tydelige bruddene på menneskerettigheter. Resten av verden er ikke blind for dette, men hvor mange tok faktisk grep?

Boikott OL?

Ti land, med USA i spissen, har vedtatt diplomatisk boikott av Kinas OL. Dette innebærer at landene ikke sender sine offentlige representanter på vegne av landet. Ingen muslimske land har boikottet OL. Norge har ikke boikottet OL.

USA forklarte at det ikke ville vært rettferdig overfor utøverne dersom de også skulle inkluderes i spørsmålet om boikott, men mener den diplomatiske boikotten sender et tydelig signal om misnøye til arrangøren. Kina mener derimot at dette er et meningsløst grep. På spørsmål om den australske boikotten svarte de at disse representantene ikke var invitert i utgangspunktet uansett, og at de ikke brydde seg om at de ikke deltok.

Den norske idretten og regjeringen bestemte seg for å bli med på OL som vanlig, til tross for medias rop om å ta et standpunkt. Hva med publikum? Ser vi fremdeles på OL som normalt?

Hva med seerne?

Det var ikke bare Therese Johaug som kunne juble etter hun tok gull på 10km. Mer enn en halv million nordmenn fulgte med på sendingen, og sikret TV-Norge en seerandel på 85%. 800 000 seere fulgte med da Norge tok gull på mixed stafett i skiskyting. Dette er bare noen av mange imponerende seertall for kanalen under årets OL. Etter kampen om senderettigheter kan altså Discovery+ feire sine svært vellykkede sendinger.

OL har satt sitt preg på store deler av media, med medaljefeiringer, programmer og hyllester i alle mediehus. Du trenger ikke en gang skrive inn «OL» i VG, Aftenposten eller Dagbladet før de forteller deg hvor mange medaljer Norge har og hva som er den neste øvelsen. Kommentarene og kronikkene som forsøker å sette søkelyset tilbake på de politiske omstendighetene i Kina, “medaljens bakside” som Shazia Majid skriver i VG, drukner i artikler om medaljeoppdateringer og oppsummeringer av konkurransene. Det er tydelig at vinter-OL er en stor del av den norske TV-kulturen, og at havet av investerte tilskuere er stort og dypt.

Det norske folket har talt. Det er viktigere for oss å se våre landsmenn konkurrere og briljere i OL enn det er for oss å ta et standpunkt i den internasjonale politikken. Det er mindre viktig for oss å vise Kina, og internasjonal idrett, at deres politikk ikke kan hvitvaskes. Så vi våkner til tidlige alarmer, skrur på TV-en og ser på OL som normalt.

Sportsvasking og boikott, ser vi fremdeles på OL?