Hva rasisme angår meg som hvit
Kommentar – Emma Magdalena N. Glimstad
Som hvit, privilegert nordmann, har jeg trengt #BlackLivesMatter-bevegelsen på sosiale medier for å forstå at rasisme fortsatt er et stort problem, ikke bare i USA, men også her hjemme. Rasisme burde hørt fortiden til. Nettopp derfor trenger vi fortsatt bevegelsen.
Demonstrasjoner verden over protesterer mot rasisme, både i gatene og ikke minst på sosiale medier. #BlackLivesMatter-bevegelsen har nådd ut til mange, men likevel er det mye å gå på – også når det kommer til engasjement. Foto: Frankie Cordoba / Unsplash
#BlackLivesMatter har fått økt oppmerksomhet de siste ukene etter drapet på George Floyd. Det utløste massedemonstrasjoner, både i gatene og ikke minst på sosiale medier.
Emneknaggen #BlackLivesMatter har per dags dato 20,9 millioner innlegg på Instagram og emneknaggen #BlackOutTuesday har 28,9 millioner.
Demonstrasjonen på sosiale medier har engasjert mange, og jeg vil tørre å påstå at den har oppmuntret flere til å faktisk gå ut i gatene og demonstrere, vise solidaritet overfor hverandre her hjemme, og avsky for det som skjer i USA.
Myten om at rasisme ikke finnes i Norge
Det store omfanget har vist hvor mye vi faktisk trenger denne bevegelsen, også i Norge. Likevel er det fremdeles enkelte som påstår at rasisme ikke finnes “i våre gater”. Hadde man hørt på enkeltmenneskers og hele gruppers historier på sosiale medier, og som smått også dekkes i avisene, hadde man skjønt at dette var feil.
VG har blant annet publisert en video der sju kjente og mindre kjente nordmenn forklarer sine historier rundt rasisme.
Screenshot av Facebook-innlegget til Per-Willy Amundsen. Han har senere innrømmet til NRK at “kanskje det er rasister i Norge også.”
Samtidig finnes det de som benekter at rasisme i det hele tatt er et problem i Norge. I et Facebook-innlegg deltok blant annet FrPs Per-Willy Amundsen i debatten om rasisme-demonstrasjonene og koronaviruset: “Jeg kan kun håpe at ikke folk dør som følge av venstreekstremistenes behov for å fremme en agenda som ikke handler om Norge.”
Det håper jeg også på, men skal vi la uskyldige, svarte mennesker dø i USA, bare fordi det ikke skjer her? Demonstrasjonene hadde ikke skjedd dersom det ikke var et behov for det, uavhengig av fare for smitte av koronaviruset.
Og nei, problemet er ikke på langt nær så ille i Norge som i USA. 1000 personer blir drept av amerikansk politi hvert år, og svarte, ubevæpnede personer har fem ganger så høy sjanse for å bli drept enn hvite, ubevæpnede personer. Men det vil ikke uten videre si at det ikke er verdt å jobbe mot rasisme her også.
Rasismeproblemet innebærer også ignoranse og lite engasjement
Fra en demonstrasjon i Los Angeles, USA. Foto: Mike Von / Unsplash
Men sosiale medier har lært meg at det ikke nødvendigvis er sånn at svarte amerikanere dør på grunn av at hvite politibetjenter hater dem. Jeg har skjønt at problemet ikke bare innebærer å hate svarte mennesker, men at det i aller høyeste grad også bunner ut i ignoranse og fordommer.
Jeg mener ikke at dersom man ikke deler engasjementet sitt på sosiale medier, så er du med på å drepe svarte, uskyldige mennesker i USA, men jeg mener at en del av problemet handler om at ignoransen og fordommene lever i beste velgående dersom usunne holdninger og lite engasjement fortsetter å dominere på sosiale medier.
Det er derfor politimesteren i Oslo, Beate Gangås, påsto i Dagsnytt 18 sist fredag at det “ikke er et rasismeproblem” i politiet, selvom hun “heller ikke kan utelukke at det er minoritetsungdom som blir kontrollert oftere enn andre” (også fordi norsk politi ikke fører statistikk på hudfarge, i motsetning til USA). Dersom dette er tilfellet, er det kanskje ikke nødvendigvis systematisk rasisme, men det er uten tvil systematisk ignoranse.
Fordi jeg endelig har skjønt at problemet også innebærer hvit ignoranse, stusser jeg når jeg ser et manglende engasjement hos enkelte. Ja, bevegelsen har engasjert store deler av befolkningen via sosiale medier allerede, men som det har blitt sagt så mange ganger før: det nytter ikke å “ikke være rasist”, man må være anti-rasist for å i det hele tatt ha en sjanse til å bekjempe problemet. Dette innebærer blant annet å lese seg opp på temaet – for det har nemlig vist seg at det man selv ikke vet, har andre vondt av.
Så – hva angår rasisme meg som hvit?
Det er ikke svarte som kan ta kampen mot rasisme alene: det er de som utfører rasismen – eller ignoransen – som er problemet. Og da nytter det ikke å benekte at det finnes, eller å ikke engasjere seg i saken.
Svaret på å være anti-rasist trenger ikke innebære at man må dele innlegg og budskap i sosiale medier, men sånn jeg har forstått det, handler det om at man som hvit skjønner at rasisme angår seg selv også. Og som en som har tilegnet seg all ny kunnskap om temaet på sosiale medier, kan jeg si at å dele engasjementet sitt på sosiale medier faktisk hjelper. I tillegg har sosiale medier-bevegelsen lært meg at “silence is violence”.
Hvis jeg og andre hvite og privilegerte ikke går inn i oss selv og bekjemper de fordommene og den ignoransen vi har, hvordan skal de da forsvinne? Og hvordan skal ikke-hvite kunne slippe påkjennelsen som følger av rasistiske holdninger og handlinger, for ikke å snakke om den norske systematiske rasismen?
For å svare kort på spørsmålet om hva rasisme angår alle oss hvite: vi er en del av problemet, og det bare forsterkes av at vi ikke engasjerer oss og jobber mot den hvite ignoransen vår.