Anmeldelse – Anders W. Letnes

For tredje album på rad går Eminem til kamp mot kritikere og fans. Dette er kritikken av kritikken av kritikken av kritikken – eller noe sånt. Men om man skiller klinten fra hveten er det faktisk (!) noen gullkorn å finne.

Opphavsrett: Shady Records / Foto: Genius

«Er dette faktisk tredje album på rad Eminem åpner med en tirade om kritikken han fikk for sitt forrige album?» tenkte jeg underveis i «Premonition (Intro)». Ja, det er det faktisk.

Music to Be Murdered By slapp som en overraskelse 17. januar. Selv om albumet fortsatt lider av «Eminem-problemet» – les mer om hva jeg mener med det her på PRESSET. – så er det faktisk (!) overraskende bra.

Kritikkception

Dette er kritikken av kritikken av Kamikaze (2018), som er kritikken av kritikken av Revival (2017), som er kritikken av kritikken av Eminems karriere siden Relapse (2009). Em har – som alltid – vist fingern til manageren Paul, og laget et slags Kamikaze 2. Forskjellen fra tidligere er at den selvironiske Paul-skitten på Kamikaze faktisk inneholdt gode råd.

Music to Be Murdered By inneholder både sterke og svake sanger. Som et typisk Eminem-album har det rundt 20 spor, og varer over en time. Det tok noen gjennomlyttinger før jeg klarte å skille klinten fra hveten. Sånn sett lider det som helhet av «Eminem-problemet» – da spesielt 2) Eminem er omgitt av Ja-mennesker. Noen burde sagt «kutt 5 sanger», noe som ville styrket helheten.

Kritikk og flex

Noen sanger handler eksplisitt om kampen mot kritikere og fans, som de to første, «Premonition (Intro)» og «Unaccommodating». Halvparten av «You Gon' Learn» også – forøvrig uten noe særlig tilknytning til verset til Royce da 5'9".

Beatsa er noen hakk bedre denne gangen. På «Premonition» tar en mørk bass og lyse klokker deg rett til gravgården. Em spiller også på lag med beaten. «You Gon´ Learn» bruker et soul-sample, gir det en god dose helium, og spiller det gjennom versene. Minner noe om The Game-klassikeren «Dreams», og er like behagelig – foruten noe skurr i mixingen på slutten av refrenget.

«No Regrets» åpner med linjene «Yeah, they miss the old me», og inneholder altså samme tematikk, men er rolig og reflekterende. Eminem unnskylder seg til og med til Tyler, the Creator og Earl Sweatshirt. En forfriskende vri!

Andre spor er flex-sanger om rap-gamet – hyllest til legender eller kritikk av ungdommen. «Godzilla», «Yah Yah», «Lock it Up» og «I Will» er eksempler på dette. Forøvrig «Marsh» og «Little Engine» også, selv om disse i tillegg inkluderer noe om pillemisbruk.

I blant tar ordspillene overhånd. Noen linjer er altfor enkle, som «Middle fingers, put 'em high, that's why they call it a bird / 'Cause you put it up in the sky» på «Yah Yah». Andre er hakket vassere, som «Like a liar's pants, I'm on fire» på «Godzilla». Når samme linje brukes senere vitner det riktignok om manglende helhetstenkning.

«Godzilla» er «Rap God»-flowen på sitt beste. Em viser skillsa i praksis, ikke bare sier «dere tar feil, jeg er flink». Beaten er minimalistisk – nesten bare dyp bass og trommer – noe den må være for å få den raske rappingen til å funke. Allikevel bedre enn Revivals «Chloraseptic» og «Offended», som like gjerne kunne vært a capella.

«I Will» er en fin hyllest til hip-hop. Em forteller på artig vis om moren som fant ut at han hørte på Wu-Tang: «She went to check on the noise and go inspect the deck / Then I jumped out with a sword and yelled, "Protect your neck"».

Eminem, samlivsterapeut

«In Too Deep», «Never Love Again» og «Farewell» handler om kjærlighet og forhold. Ingen vil ha Eminem som samlivsterapeut! På høy tid å pensjonere denne tematikken. «Never Love Again» er mest interessant, da den enten er om kjærlighet med dopmetaforer, dop med kjærlighetsmetaforer, eller rap-gamet med både dop- og kjærlighetsmetaforer.

«In Too Deep», derimot, er kanskje den mest generiske Eminem-sangen noensinne. Her finnes ingen ny innsikt: «She's asleep, you're texting me around two / Crying face emoji, you say, "This is me without you"». Seriøst?

Storytelling

«Leaving Heaven» er om motgang i oppveksten og livet, og Em går til angrep på sin nylig avdøde far. «Stepdad» er et solid nytt kapittel i «Eminem-fortellingen». Stilen minner om gamle-Eminem, både flow og materiale. Gitar-beaten er rocka, og passer til opprører-narrativet. Storytellingen er god, men noen linjer forstyrrer. Som Anthony Fantano påpeker: «I'm talkin' euthanasia (Euthanasia), like kids in Taiwan» har ingenting her å gjøre.

«Darkness» er på mange måter den mest interessante sangen på skiva. Tydelige «Stan»-vibber. Når den kommer som spor 8 er det umulig å se bort fra konteksten. Man tror Eminem stresser fordi han vil «drepe» en konsert. Så begynner han faktisk å skyte publikum. Dette må tolkes som en del av «kritikken av kritikken». Mot slutten innser man at den handler om Las Vegas-massedrapene i 2017.

Koblingen til morderen er både utspekulert og fullstendig absurd på samme tid. Sammenligner Eminem sin kamp mot fans og kritikere med morderens «kamp» mot publikum? Vil ikke det vært like smakløst som om en avdanket norsk rapper koblet sin historie til Anders Behring Breivik?

Selvsagt er kunsten et sted hvor man kan analysere tragedier. Hvor man kan forsøke å forstå, uansett hvor umulig det er å komme fram til hvordan og hvorfor. Eminem sier det selv mot slutten:

“But if you’d like to know the reason why I did this / You’ll never find a motive, truth is I have no idea / I am just as stumped, no signs of mental illness / Just tryin’ to show ya the reason why we’re so fucked”

Enten han her kommenterer som Eminem, eller som morderen, så påpeker han hvor umulig det han har prøvd på er. På den ene siden er koblingen mellom ham og morderen smakløs og absurd. På den andre siden er det en ganske skarp plot twist.

Ser man bort fra konteksten, og bare ser på fortellingen, stemningen og det politiske aspektet, så er «Darkness» solid. Solid, men ubehagelig. Igjen viser Eminem seg som en forteller med politisk brodd. Den rolige piano-beaten med sirener i bakgrunnen sier: «Ensomhet, men med en verden utenfor». Bruken av «Sounds of Silence» fungerer, og er subtil nok til at Em gjør «Darkness» til sin egen.

Foto: Sabine Fricke / Graffiti / Unknown [CC BY-SA]

Eminem-problemet?

Som jeg har skrevet før har Eminem-problemet tre deler: 1) «Eminem-fortellingen» er over, 2) Eminem er omgitt av Ja-mennesker, og 3) Eminem misforstår kritikken. Løser han dette på Music to Be Murdered By? Nei, ikke helt.

Eminem sliter fortsatt med å finne noe å rappe om. Igjen står han selv og kritikken mot ham i sentrum. Sett at karrieren hans er en bok med ulike kapitler. Marshall Mathers EP II (2013) avsluttet Eminem-fortellingen. «Kritikken av kritikken» er Eminem som hijacker biografien sin. Selvsagt kan Eminem rappe selv om fortellingen hans er over. På Music to Be Murderd By fungerer «Stepdad» som et nytt kapittel i denne – noe lagt til i en andreutgave – mens «Darkness» er politisk stortytelling. Skal Eminem løse problemet trenger han en tematikk, en ny fortelling, et nytt emne – noe annet enn kritikkception.

Over har jeg prøvd å gruppere sangene tematisk. Mange ser at mange av sangene handler om det samme. Eminem er omgitt av Ja-mennesker, men trenger rett og slett en redaktør. Noen som sier: «Ok, vi har tre sanger om kjærlighet, men «Never Love Again» er best. Behold den, kutt de to andre. «Godzilla» er mest imponerende. Behold den, og «I Will» også – hele Slaughterhouse-gjengen tar seg godt ut. Kutt andre rene flexe-sanger.»

Noen burde også fortelle Eminem at han ikke trenger å være så stressa for ettermælet sitt. Han beviser ingenting ved å si «dere tar feil, jeg er flink». Han beviser det ved å faktisk være flink. Hvordan får du mer plass på albumet ditt til å vise at du er flink? Kutt sangene hvor du sier «dere tar feil, jeg er flink»!

Ved å være så opphengt i kritikken viser Eminem at han fortsatt ikke forstår hva dette handler om. Han kan ikke si «I Don´t Give a Fuck», og samtidig bry seg så mye som han gjør. Selvsagt, gjør din greie, men lytt til hvilke av de nye sangene fansen liker. Eminem må slutte å late som om han ikke bryr seg, og enten svelge stoltheten sin og lage mer «fan service», eller droppe å kommentere kritikken.

Selvsagt skal ikke fansen diktere alt han gjør, men kunst er kommunikasjon. Eminem-fortellingen kommuniserte med lytterne, mens «kritikken av kritikken» er egoistisk.

Har du hørt Music to Be Murdered By? Hva synes du?

Anmeldelse: Music to Be Murdered By