Hva er cli-fi?

Artikkel – Anders W. Letnes 

Klimakrise er en av de største kollektive redslene der ute. Cli-fi tar denne frykten på alvor, og omgjør den til kunst. Treffer sjangeren en nerve i vår tid?

Foto: Alex Knight / Unsplash

Les også: – We need cli-fi because we need to think about the future.

For noen dager siden så jeg originale Blade Runner (1982) igjen. Den er på Netflix for tida, og dessuten er jeg av en eller annen grunn i cyberpunk-humør. Kanskje er det alt regnet – og regnet er nettopp det denne artikkelen handler om. I vår tid har Los Angeles sommer hele året, men i Ridley Scotts dystopiske fremtid regner det nesten hele tiden. Ingen sier noe om det – det bare er sånn. Regnet er blitt en del av hverdagen.

Climatepunk?

Jeg har ikke lest Do Androids Dream of Electric Sheep?, Philip K. Dick-romanen filmen er basert på, men kanskje den gir mer bakgrunnsinfo. Kanskje er klimaforandringer årsaken til alle kulturene som snubler over hverandre i Blade Runners Los Angeles? At de er klimaflyktninger? Filmen gjentar reklamen for «the off-world colonies» flerfoldige ganger. Er dette fordi jorda er overbefolket? Eller fordi klimaforandringene har gjort noen områder umulig å leve på?

Klimaforandringer er ikke Blade Runners viktigste tema, men med mørket, regnet og koloniene er det definitivt til stede. Sjangeren cyberpunk handler mye om teknologi, men vokste frem som en reaksjon på ting folk var redde for i samtiden. Ronald Reagans USA. Kapitalisme som løp løpsk. Trickle-down economics. I Blade Runner ser Deckard neon-reklame overalt han går. Alt kan selges og har en pris – f. eks. syntetiske slanger. Tyrrell Corporation har laget replikanter, og sånn sett er mennesket, representert gjennom Tyrell selv, blitt Gud. Men Tyrell er ikke bare et menneske, han er også en forretningsmann, han eier et enormt selskap – de store selskapene er Gud, og styrer alt.

Hvordan ville cyberpunk sett ut om sjangeren ble til i dag? Hva er våre største, kollektive redsler nå for tida? Vi er fortsatt redde for teknologi og uhemmet kapitalisme – vi ser det stadig i frykten for Big Tech – men vi er også redde for klimakrise. Det finnes kanskje ikke noe «climatepunk», men «climate fiction», også kalt «cli-fi» (et spill på sci-fi), er der ute. Treffer denne sjangeren en nerve i vår tid?

Hva er cli-fi?

Enkelt og greit omhandler cli-fi klimaforandringer og global oppvarming. Rodge Glass skriver i The Guardian at begrepet ble lansert av National Public Radio (NPR) i 2013, selv om Dan Bloom, journalist og forfatter, sier han brukte det i 2012. Uansett er det ikke mange år siden sjangeren ble døpt. Mange forfattere har fulgt tidens ånd, og en rekke verk passer under betegnelsen. 

Mange husker sikkert The Day After Tomorrow (2004), som i sin tid var svært populær, men som fremstilte global oppvarming på en ytterst spektakulær måte, og ble kritisert for manglende vitenskapelighet. Dan Schrag, forsker ved Harvard, uttalte til USA Today at han var glad det fantes en storfilm om klimaforandringer. Samtidig var han redd for at folk ville tro det hele var en vits på grunn av overdrevne spesialeffekter. 

Selv om den kalles en katastrofefilm, kunne den sikkert også vært kalt cli-fi. Mangelen på vitenskapelighet er riktignok problematisk. Rodge Glass skriver at «Unlike sci-fi, cli-fi writing comes primarily from a place of warning rather than discovery [...], many of the horrors described seem oddly familiar.» Nettopp dette virker til å være en viktig forutsetning for cli-fi. Klimakrisen kommer selvsagt til å bli katastrofal, men det vi frykter er ikke en katastrofe av den typen The Day After Tomorrow skildrer.

I motsetning til katastrofen i filmen, som er kort og brutal, blir klimakrisen langsom, men like brutal. Noen områder vil bli umulig å bo på, som følge av ekstremvær, varme eller at havene stiger. Mange må flykte fra steder de ikke kan bo lenger, til steder som er litt mer levelige. Igjen vil disse stedene bli overbefolket. Matproduksjon kommer til å måtte kjempe mot tørke, ekstremregn og ujevne temperaturer. Alt henger sammen, og alt vil bli påvirket. 

Rebecca Tuhus-Dubrow skriver i Dissent Magazine at de fleste cli-fi-forfattere «seek, at least in part, to warn, translating graphs and scientific jargon into experience and emotion.» For klimakrisen formidles gjerne til oss gjennom tall og grafer. Kanskje er det derfor den lenge har virket så fjern og abstrakt. Samtidig virker den nok nærmere på mange nå, også her i Norge, når vi kan kjenne den på kroppen med varmerekorder og tropenetter. Rodge Glass skriver at cli-fi kan oppfordre oss til å tenke på hva slags verden vi vil leve i.

Bienes Historie og Blå

Maja Lunde er et prakteksempel. Både Bienes Historie og Blå passer rett inn i beskrivelsen. Førstnevnte er en fortelling om tre ulike karakterer, som bor på ulike steder til ulik tid. En av disse karakterene er Tao, som lever i et fremtidig Kina hvor biene er utryddet. De tre historiene handler om menneskelige relasjoner, menneskers og naturens sårbarhet, men også bienes betydning for økosystemet.

Blå fortelles på to plan: Signe i 2017, og David i 2041. David flykter gjennom Sør-Europa med datteren sin. Det er tørke, og ikke nok vann til alle. Gjennom Maja Lundes bøker får man oppleve hvordan vår verden kan bli om skremmende få år. Man får også se hvordan en klimakriseherjet verden påvirker menneskene som lever i den. 

Kanskje er cli-fi vår tids cyberpunk, som tar opp i seg samtidens kollektive redsel, og gjør det til fiksjon. Kanskje er det nok advarsler der ute fra før, men om ikke annet kan man tenke seg at cli-fi menneskeliggjør – gir et ansikt til – de menneskeskapte klimaforandringene.

Les mer om cli-fi her på PRESSET.