I dag svermer de fleste smarttelefoner av sosiale medier og kommunikasjons-apper. Alt fra Instagram til Snapchat til BeReal og tilbake. Vi konsumerer media før vi i det hele tatt har låst opp mobilen. Men hva skjer dersom vi kutter ut disse appene? Hvor lett er det egentlig å endre medievanene våre?

Hvorfor har vi Snapchat i utgangspunktet?

Da snapchat kom, i 2011, ble den hyllet av fotografer for dens evne til å dele bilder i sekundet de oppstod. Det nye med appen var at man i all hovedsak bruker bilder til å kommunisere fremfor den vanlige grønne, eller blå tekstbobla. Disse bildene og meldingene forsvant også etter gitt antall sekunder. Appen gjorde bilder om til øyeblikk som kom og gikk, og skilte seg fra de andre sosiale plattformene på markedet. Med dette gjorde den stor suksess.

Siden den gang har appen utgitt en rekke funksjoner. Konseptet ved oppstart var bilder som forsvinner. Dette utviklet seg til videoer, før «Mystory» og senere «Private Stories», geofiltere, «SnapMap» og venne-emojis som kategoriserer kontaktene dine etter hvor mye dere snakker sammen på plattformen. Disse oppdateringene gjorde det lettere og lettere for brukerne å følge med på vennene sine. Man måtte ikke lenger snakke med hverandre for å vite hva den andre drev med, hvor de var eller hvem de var med. Gjennom et par tastetrykk kunne appen enkelt fortelle deg alt du lurte på.

Hvorfor slette Snapchat?

Jeg, som de fleste andre, lastet ned Snapchat tidlig på 2010-tallet. Den ble fort en del av mine daglige rutiner, og sørget for at skjermtiden min spiste opp ytterligere deler av dagen. Med dens senere funksjoner som «snapmap» og «private stories», klarte jeg ikke unngå fristelsen for å følge med på hva alle andre gjorde. Jeg delte også store deler av mitt eget liv gjennom de samme funksjonene, uten egentlig å vite hvorfor. Det reiser spørsmålet:

Lever jeg livet mitt for andre, eller for meg selv?

Jeg skjønner at man kan bruke det samme argumentet mot en rekke andre SoMe-plattformer, som Instagram, men her vil man aldri komme like tett på kontaktene sine som man kan gjennom Snapchat. På Snapchat er det så altfor enkelt å vite at eksen er ute med vennene sine og lever livet, mens du sitter hjemme og griner til The Notebook for tredje gang denne uka. Informasjon man ofte ikke skulle hatt, blir altfor lett tilgjengelig.

Apper som Snapchat er til for å gagne deg sosialt, bringe deg nærmere menneskene rundt deg. Gjør de oss egentlig bare mer ensomme?
Foto: Selma E. Lang-Ree

Så jeg slettet appen. Logget ut og trykket fjern. Det verste er at dette var langt fra første gang jeg har tatt dette steget, men jeg husker ikke hvorfor jeg alltid har bestemt meg for å laste ned appen igjen til slutt. Jeg er ikke interessert i å “tørrsnappe”, å holde ordløse samtaler gående i dagevis, men jeg ender opp med å gjøre det likevel. Jeg har dessuten en håndfull andre kanaler jeg kan nås på. Send meg gjerne et brev om det er det som må til.

Har dette endret hverdagen min?

Siden jeg fjernet appen for nesten en måned siden, har det nok en gang blitt åpenbart for meg hvor mye jeg ble eksponert for mitt eget ansikt gjennom Snapchat. Er det sunt å stirre på seg selv i så mange timer hver dag? Jeg tar meg selv i å bruke selfie-kameraet på Instagram for å sjekke sveisen etter jeg tar av lua, slik som jeg pleide å gjøre på snapchat. Gjennom timesvis på Snapchat hver dag har jeg vendt meg til at mitt eget speilbilde er altfor tilgjengelig. Jeg har vendt meg til å se på meg selv når jeg spiser lunsj, når jeg ankommer leseplassen, når jeg setter meg på bussen og når jeg våkner om morgenen. Dette er noe jeg klarer meg helt fint uten, men det krever litt omvending.

Er det sunt å se oss selv på skjermen gjennom utallige snapper hver dag?
Tegning: Selma E. Lang-Ree

Jeg lurer fortsatt på om det har skjedd noe kult jeg ikke får med meg, og er redd for å gå glipp av ting. Lærdommen er allikevel at hvis jeg var ment å se, oppleve eller høre om disse tingene, ville jeg vært tilstede selv. Vi kan kanskje si at FOMO’en har blitt verre, men at det er lettere å leve med den nå som jeg ikke får stories og snapmap slengt i fleisen til alle døgnets timer.

Nå som jeg ikke sjekker snapchat hvert femte minutt har jeg også opplevd å føle meg mer til stede. Jeg hever blikket når jeg går på gata, heller enn å stirre ned på skjermen, og jeg oppdager lettere de vakre øyeblikkene som forekommer rundt meg. Kanskje disse øyeblikkene til og med er enda vakrere nå som jeg ikke deler dem med noen.

Hva nå?

Jeg føler meg friere. Det føles som jeg er litt nærmere midten av mitt eget liv igjen. Jeg trenger ikke å fortelle femti stykker på snapstory hva jeg gjør til alle døgnets timer. Jeg trenger ikke se refleksjonen min så ofte. Jeg trenger ikke sende snapper uten mening, og som jeg ikke får noe igjen for uansett. Det er deilig å tenke litt mindre på hva andre gjør hele tiden, og det er tydelig at jeg trengte en pause fra Snapchat og hvordan jeg bruker den.

Etter åresvis på plattformen var det ikke lenger jeg som brukte den, men heller den som brukte meg. Med alle sine funksjoner var det umulig å unngå fristelsen for å følge med på alle andre. Falle i FOMO-fella. Snapchat er opprinnelig en sosial plattform, ment for kommunikasjon og deling, men dersom man tar i bruk alle dens snarveier trenger man ikke lenger å snakke med hverandre. Appen gjør det for deg. Send meg heller en SMS om du lurer på hva jeg spiste til lunsj i dag, jeg svarer gledelig.

Men misforstå meg rett, antall timer jeg bruker på Instagram har gått opp og jeg er kjent for å returnere til Snapchat etter et par måneder. Så hvem vet om det vil vare denne gangen.

Betraktninger fra Snap Rehab