Da jeg ble spurt om å skrive for temautgaven «Hetebølge», svarte jeg nei – før jeg innså at vi står midt i en stor digital klimaforandring: Meta-motbevegelsen.

Digital hetebølge

Det var kanskje ikke den hetebølgen redaktørene så for seg, da de foreslo å sette lys på klimautfordringer i en tid med 40 grader pluss i skyggen i Sør-Europa. For også i Nord-Europa er temperaturen høy – nærmere bestemt i det kreative miljøet i Oslo i skyggen av Metas diktatur.

Big Five: de digitale diktatorene

Diktatur er en styreform med ekstrem grad av maktkonsentrasjon hos de styrende og svært liten frihet for borgere, definerer SNL. I digital sammenheng kan diktatur defineres som «The Big Five»: Apple, Alphabeth (Google), Amazon, Microsoft og Meta (Facebook, Instagram og WhatsApp).

Big Five styrer plattformene som i utgangspunktet gir oss friheten til å kommunisere og få kontakt med hverandre. Ideen er fin: en arena for utveksling av varer, medieinnhold, kunnskap, informasjon og medmenneskelig støtte. Så hvorfor ødelegge den med umenneskelig grådighet? Person- og KI-trenings-data er visstnok dagens rikeste kapital, til den grad man har glemt livets øvrige verdier. Utviklingen skremmer oss. Likevel føler vi oss fanget i rammene de har satt og opplever at valgfriheten er borte.

Synkende skip: sosiale medier på avveie

“«I’ll never let go, Jack» sier Rose i Titanic (1997) mens hun holder den døende kroppen hans i armene. «På tide å gi slipp, kanskje?» spør jeg i Sosiale medier (2024) mens jeg ser Meta grave sin egen grav.”

Disse plattformene har samlet oss – «oss» som inkluderer nesten alle med tilgang til internett. Alle bruker Google, Facebook og Instagram. Slik var det iallfall en gang. Tek-gigantene gjør det stadig vanskeligere å forbli på plattformene deres. Upopulær kommersialisering med reklame er én ting, den digitale banken av innsamlede persondata en annen, men i det siste hagler det også kritikk mot det nye KI-opptrenings-programmet. Med god grunn. Plattformene er ikke gratis: Sporene vi etterlater oss er varen. Nå begynner folk for alvor å merke prisen vi betaler.

Samtidig står alle vi kjenner på den synkende flåten. Ingen vil etterlate venner og familie. Vi klamrer oss til vrakrestene i havet av kalde Silicon Valley-hjerter. Den engang flotte ideen – skipet – har for lengst truffet isfjellet. Vi plasker rundt i kjølvannet og later som om alt er fint. Men sannheten er at hjelpen er langt unna. Én etter én fryses vi ut og synker til bunns. Søk opp «shadow-banning», hvis du ikke vet hva det er. «I’ll never let go, Jack» sier Rose i Titanic (1997) mens hun holder den døende kroppen hans i armene. «På tide å gi slipp, kanskje?» spør jeg i Sosiale medier (2024) mens jeg ser Meta grave sin egen grav.

Digital bevissthet: en kollektiv oppvåkning

“Når kunnskapen blant brukerne øker, blir flere følelsesmessig investert. Sosiale medier anses som ryggraden i moderne sosialisering. Når vi lærer noe som rokker ved vår opplevelse av dette, er det naturlig at vi kjenner det på kroppen.”

Vi begynner å skjønne det nå. Vi nærmer oss et punkt hvor så mange er opplyste at vi kollektivt innser konsekvensene av våre digitale vaner. «Vi» blir til «oss» – et «oss» mot «dem». Flere ønsker endring. Jeg merker økt interesse for å snakke om det digitale. Temaer som før bare var for mitt eget nerde-nettverk på IMK (Institutt for medier og kommunikasjon), trekkes nå frem av andre utenforstående. Fordi alle er med i klubben – om man forsker på det eller ei.

Når kunnskapen blant brukerne øker, blir flere følelsesmessig investert. Sosiale medier anses som ryggraden i moderne sosialisering. Når vi lærer noe som rokker ved vår opplevelse av dette, er det naturlig at vi kjenner det på kroppen. For mange er det vanskelig å «bare slette» Instagram eller Facebook. Hvis man sletter ryggraden, hvordan kan det sosiale livet overleve? Man fjerner noe, etterlater et tomrom, og ved å amputere et viktig organ vil det utvilsomt lamme oss.

Men klubben har fått kjedelige regler vi ikke lenger vil følge. Medlemstallet er høyt og vi presses inn i ett for lite lokale. Bedriftene har skapt tidenes mest arealeffektive fabrikk, mens vi holder liv i mølla. Kanskje stygt å sammenlikne Meta med Shein, men det er brukerne som genererer verdiene eierne tjener seg rike på – og hva får vi betalt? Lønna blir dårligere og dårligere. Det er ikke bærekraftig.

Nok metaforer nå! La oss snakke om andre bilder. Tilbake til det kreative miljøet i Oslo.

Kreativ oppstandelse: jakten på ny plattform

Vi trenger et nytt rom. Vi må spørre oss hvem vi faktisk vil ha kontakt med, og hvilken type kontakt vi ønsker. Det har flere kreatører i Oslo gjort, og konklusjonen er at de ikke lenger trives i miljøet som Meta og resten av Big Five forvalter. Det skyldes flere ting: Facebook har for lengst dødd ut som en delingsplattform utover opprettelse av arrangementer og generell gruppekommunikasjon. Og selv der er det vanskelig å få oversikt over kulturarrangementer som foregår i ens egen krets før det er for sent. Messenger fungerer utelukkende for chat med allerede bekjente; Instagram drukner i reklame og promotert innhold utenfor ens eget nettverk og interesse.

Plattformene preges generelt av innholdsforurensning utenfor brukerens kontroll. Fabrikkmøllene bråker. Overstimulerende. Brukervennligheten svekkes. På Instagram, hvor det lenge har vært høy terskel for privatpersoner å dele bilder, blir det for eksempel mindre attraktivt å bruke applikasjonen kun for å kikke. Det ender med at de som ellers ikke poster aktivt, ei heller bruker plattformen til å oppdatere seg på andre kreatørers delinger. Som kreatør blir det derfor stadig vanskeligere å nå ut med innholdet sitt. Mangel på engasjement fra det nettverket man i utgangspunktet har resulterer i begrenset eksponering for potensielt nye følgere og et utvidet kreativt nettverk: Et nettverk av folk som også faktisk bruker appen og på lik linje ønsker kontakt.

Eksponeringen går hånd i hånd med algoritmer. Algoritmer kan kort forklares som oppskriften på hvordan man løser digitale oppgaver. Hvis oppgaven er å nå ut til et større publikum på Instagram er det flere faktorer som spiller inn: hva slags type innhold du publiserer, tekstmengden du skriver i innleggene, emneknagger, publiseringstidspunkt, hvem som følger deg etc. Disse oppskriftene omskrives stadig, og det som én gang var løsningen på en oppgave kan være en annen neste dag. En tommelfingerregel er likevel at hvis innlegget ditt skaper stort engasjement som likes, kommentarer og delinger, vil Instagram fremme og eksponere innholdet ditt ytterligere. Jo mer aktivitet du skaper for appen, jo mer tjener de tross alt.

Spesielt frustrerende er det for dem med begrenset følgerskare fra hjembyen, som senere får en kreativ interesse de vil dele, men har et publikum som bare er nysgjerrig på store livsoppdateringer. Og hvis du deler politisk innhold som strider mot den politiske tilnærmingen til appens samarbeidspartnere og sponsorer, vil de tape penger på deg. Uansett hvor mye engasjement og aktivitet du genererer. Da spiller ikke lenger algoritmene på lag. Jeg gjentar: søk opp «shadow-banning».

U-norskt og u-greit

Flere kreatører ønsker derfor nye aktører som tilrettelegger for lavterskel kommunikasjon mellom produsent og publikum – en brukervennlighet som fungerer begge veier. Det er typisk norsk å ikke skille seg ut fra mengden, men det får da være grenser, Meta. Og det er også u-typisk norsk å ha behov for å møte fremmede, men nå klør flere etter å møte likesinnede, heie hverandre frem, samarbeide, dele og lære.

Det tredje rommet: fra digitalt til fysisk

“Så kanskje det tredje rommet faktisk er et sted? En plattform på en kafé på dagen, en bar om kvelden, en klubb med kreatører/mennesker/ansikter som strekker ut hånda og hilser når de møter deg. ”

En pappeske utenfor Meterologisk institutt fylt av epler fra hagen deres med oppfordringen "Spis frukt" skrevet på med tusj.

På trappa på hjørnet av kvartalet mitt har noen tagget et tre-på-rad-rutenett sånn at forbipasserende kan sette seg ned og spille mot hverandre.

En papiravis på en mur utenfor en bygård.

I Kunstsiloen i Kristiansand har noen satt opp en utstillingsdukke som en ekspeditør bak en av diskene som ikke er i bruk.

Historien jeg delte på Instagram som invitasjon til å være med på kaffeprat om media.

En venninne av meg og jeg avtalte nylig å møtes for kaffe og diskusjon om media. Vi delte sted og tidspunkt på Instagram (ironisk nok) og åpnet for at alle med interesse kunne være med. Flere ble med, inkludert noen jeg ikke kjente. Vi snakket om plattformene Mastodon og Signal, og om å slette Facebook og Instagram – men mest av alt om behovet for «et tredje rom» hvor man både kan se andre og samtidig bli sett. Dette tredje rommet har lenge vært digitalt, men nå ser vi hverken andre eller blir sett der lenger.

Så kanskje det tredje rommet er et faktisk sted? En plattform på en kafé på dagen, en bar om kvelden, en klubb med kreatører/mennesker/ansikter som strekker ut hånda og hilser når de møter deg. Kanskje de smiler og ønsker deg velkommen inn i deres rom av tanker og ideer. Kanskje de nettopp har en idé som kan bli til et prosjekt, men trenger ditt innspill og kompetanse. Samarbeid. Samvær. Samtid.

Veien videre uten Meta

Over kaffen smilte vi ved tanken på visittkort, hjemmesider og tekstmeldinger i grønne bobler. Vi bekymret oss for hvordan man kan flytte hele flokken fra en digital plattform til en annen. Så smilte vi igjen av konseptet om digitalt demokrati. Vi delte og følte i fellesskap. Vi hørte hverandre. Fikk øyekontakt —

— og vi ble alle litt rikere.

Metas fall og kreativ oppvåkning