Leder om frostbitt
Leder - Ingvild Louise Kjeldsen
Tidligere år har redaksjonen startet året på en uttalt optimistisk tone. I år utforsker redaksjonen andre deler ved den ikke-så-veldig-bitende januarkulden.
Foto: Marc Newberry / Unsplash
Frostbitt er ikke lekkert. Huden hovner opp og blir øm og rød. Frostbitt som metafor er mindre fysisk smertefull, men rommer heller en rekke følelser - som regel vonde, men i noen tilfeller også gode. Det er lett å spørre seg hva frostbitt egentlig angår mediene? Da er det godt vi er en redaksjon med en forkjærlighet for brainstorming - eller idédugnad på norsk - og som gjerne tester ut forskjellige briller, på jakt etter nye perspektiver.
Januar er en lang måned. Ikke bare er den en av de som er 31 dager lang, men det er også måneden hvor hjulene starter opp igjen. Det kan føles litt trått, men det er jo litt deilig å komme seg ut av hiet mange har befunnet seg i. Selv har jeg levd i en internettboble. Fordi der har hjulene virkelig fått god fart.
Et av mine yndlingsøyeblikk fra måneden har vært det jeg har gitt kallenavnet “Grotto-gate”, og debatten om blitzbruken til influencerne Vita og Wanda Mashadi. Det har vært et virkelig samlende øyeblikk. Jeg er stor tilhenger av at Norge skal ha flere felles kulturelle referanser, spesielt med tanke på at vi er i en tid hvor stadig ferre ser på det samme på lineær-TV. Grotto-gate slo også mye bedre an enn et av fjorårets store influencer-snakkiser fra januar, nemlig da Oskar Westerlin kjøpte opp varmeovner i hovedstaden, kun for å selge de dyrere tilbake til folk i kalde hus og hytter. Hadde jeg hadde måtte velge mellom de to, ja, da hadde stått fram som tidenes blitzforkjemper.
En annen influencer som har vært med å varme oss og sette agendaen så langt i år er Else Kåss Furuseth, og Ensomhetspartiet hennes. I en kommentar i Aftenposten stiller kommentator Synnøve Vereide Trampe om Furuseth kan komme til å bli Norges nye Volodymyr Zelenskyj. Spørsmålet kan virke absurd ved første øyekast, men bringer med seg et interessant poeng - nemlig at TV-personligheter ofte framstår som desto mer troverdig enn politikere. Zelenskyj startet som komiker. Trump startet som businessmann, og ble deretter kjent gjennom The Apprentice. Også vår egen statsminister, Jonas Gahr Støre, mottok stor sympati etter hans deltakelse på NRK-suksessen A-laget. Det er tydelig at folk ønsker å bli bedre kjent med de som styrer landet de bor i. Hva man skal si om det er derimot ikke så lett å si.
A propos Trump, så kommer man ikke unna innsettelsen hans 20. januar. PRESSET.s kulturredaktør Markus tar leseren i handa, og viser vei gjennom havet av presidentordre som ble undertegnet etter presidentens innsettelse. I fra et medieperspektiv blir det viktigere enn før å følge med på hva de over dammen driver med, spesielt med tanke på at mediebransjens mektigste moguler også har inntatt det hvite hus.
Ellers i denne utgaven reflekterer Kadriia om hvordan FaceTime med familie og venner langt unna innebærer blandede følelser - både som noe lykkelig, men også noe melankolsk. Magnus kommenterer hvordan vi stadig vekk blir nedlesset med informasjon om krig og katastrofe.
Utgaven høres så langt ut som en kun negativ samling med tekster, men hvis det ikke appellerer til deg, så kan du kose deg med Emmas musikkanbefaling. Den er full av nydelig og herlig orgelmusikk med en moderne pop-vri. Det er musikk til å få frysninger og gåsehud av.