Gøy på landet: Fuckings bygda

Intervju - Caroline B. Testman og Fanny Overgaard

Fuckings bygda er klar for kinosalene i dag, 19. april! Filmen har allerede vunnet to publikumspriser på filmfestivalene Oslo Fusion og Oslo Pix. Vi har tatt en prat med damene bak grasrotprosjektet som ble til spillefilm: Frøydis Fossli Moe og Maria Wiik! 

Fra venstre: Frøydis Fossli Moe og Maria Wiik. Foto: Anders Schjelderup Hassel

Damene bak Fuckings bygda

Frøydis Fossli Moe er en anerkjent filmskaper som for øyeblikket forfølger sin andre mastergrad i filmregi ved National Film and Television School i Storbritannia. Med 17 kortfilmer i porteføljen har hun et imponerende arbeid bak seg, og har lenge samarbeidet med skuespilleren Maria Wiik, som selv er utdannet psykolog. Samlet gir dette filmen unik dybde.

Deres første spillefilm, “Fuckings bygda”, er et resultat av en felles innsats som produsent og medforfatter. Til tross for manglende støtte fra filmsentre, bestemte Moe og Wiik seg for å realisere drømmen om å lage spillefilm, og med to priser alt før kinopremieren, kan vi annet enn å gratulere!

Skuespillerne Mina Dale og Vilde Moberg spiller søstre i filmen. Foto: Karoline Sødal Sellæg

Distriktsromantikk på sitt beste

Fuckings bygda tar deg med på sommerferie i distriktet, tilbake til den lille bygda du vokste opp i. Det er noe med det gamle familiehjemmet i brunt tre, ungdomsskolevennen som ventet trippende utenfor døra, og de frodige åkrene du løp i utallige ganger som liten.

Filmen er pakket av nostalgisk atmosfære, og får oss til å mimre tilbake til egen hjemby. Hvis du har vokst opp på landet skjønner du sikkert hva vi snakker om. Den lokale kiwien hvor vi kjøpte jordbær og øl, det lille tjernet hvor vi badet så snart solen varmet nok, og følelsen av å endelig være trygt hjemme. Det er stedet hvor det er så varmt om somrene at du ikke trenger genseren du tok med deg, og heller knyter den rundt livet. Kanskje tar du den på deg utover kvelden, mens du deler en lunken øl rundt bålet med vennegjengen. Akkurat slik føles filmen til Frøydis og Maria. Bare med en dyster vri av død, begravelse, kompliserte søskenforhold, hjertesorg og haltende vennskap fra barndommen. Perfekte temaer for en film.

Filmen starter med en begravelse. Det er faren til søstrene Mariam og Katrine som har gått bort. Mariam mister lettere sagt hodet under bisettelsen, og må geleides ut av kirken. Den dramatiske scenen brytes, og vi følger livet hennes videre i Oslo noen år senere. Plutselig ringer søsteren Katrine og ber henne komme hjem igjen. Det viser seg at søstrene må begrave faren sin på nytt, og vi får bli med tilbake til bygda.

“Fuckings bygda.” ga oss litt “Fuckings Åmål”-vibber.

- Det er veldig mange som har dratt den parallellen, men det er ikke en intensjonell parallell. Fucking Åmål heller kanskje mer over til et negativt syn mot bygda. Vi vurderte om det skulle være en frustrasjonshistorie, men så endte det med å bli en kjærlighetshistorie til bygda.

Filmens hovedperson, Mariam, spilt av Mina Dale. Foto: Karoline Sødal Sellæg

Viken Filmsenter talentprogram “Langstrakt”
Duoen meldte seg opp til et talentprogram på Viken Filmsenter som skulle sette i gang filmprosessen for fullt. Det var ved en tilfeldighet at talentprogrammet og Frøydis idé oppsto på samme tid. Hun har en rekke kortfilmer bak seg, og det eneste hun visste var at hun ville lage mer film. Da talentprogrammet fristet med lovnaden: “Har du lyst å lage din første fiksjonsfilm? Vet du ikke helt hvor du skal starte, og trenger veiledning?” slo Frøydis og Maria til. 

- Jeg tenkte bare check, check, check, sier Frøydis.

Kortfilmen kunne bli til langfilm med hjelp av Viken Filmsenter. Det eneste Frøydis trengte var en co-produsent. Valget falt naturligvis på Maria Wiik, som var “gal nok til å si ja,” forteller Frøydis. Da de fikk innvilget søknaden, begynte ballen å rulle.

PRESSET-redaksjonen i prat med Fuckings bygda-duoen. Foto: Caroline B. Testman / PRESSET.

Hadde du hele filmen skrevet da du søkte? 

- Nei, nei, nei! Men jeg hadde skrevet rundt 70 sider på fire dager, forteller Frøydis. 

De visste at de ville lage en film om sommeridyll, og om å reise tilbake til hjemlige trakter. Etter mange runder ble historien til, og de landet på en litt annerledes sorghistorie. 

- Tiden hos Viken Filmsenter var virkelig en lærerik prosess. Vi måtte spisse til og kutte mye. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg hadde Maria med på laget. Uten henne ville jeg blitt lost i min egen prosess og ikke kommet i mål. Vi utfylte hverandre på en god måte!

Hva inspirerte deg til å lage filmen? 

Frøydis trekker på smilebåndet, og kikker over på Maria før hun svarer.

- Det var starten av koronapandemien, og jeg var innestengt hjemme. Tanker om hvordan livet mitt ville se ut fremover, og ikke minst verden, slo meg. Når man tenker i slike baner føles alt veldig stort og eksistensielt. Da begynte jeg å tenke tilbake på barndomsårene, og tiden da jeg var yngre. Jeg husker spesielt de gode sommerminnene med gamle venner, og det var vel det som trigget det hele. Så låste jeg meg inn på et rom og skrev i mange, mange timer. Etter det ringte jeg Maria, og var sånn “Halla, har du lyst å se over dette?” Hun leste gjennom og var gira. 

- Jeg husker at Frøydis ringte om dette manuset fylt av gamle minner fra hennes egen oppvekst. Da kom inspirasjonen, og det var veldig gøy å føle på! Disse minnene og nostalgien måtte bli til film, sier Maria.

Skrivehelger på hytta

Frøydis og Maria tydde til kreative metoder for å forme filmen. De forteller om lange skrivehelger sammen med vennene sine, og en personlighetstest som skulle bli viktig for karakterenes utforming.

– Vi inviterte vennene våre med på hyttetur hvor de kunne henge og gjøre hva de ville, mens jeg og Maria skrev. Vi satt hele helgen oppe på et loft mens vennene våre foret oss med mat, ler Frøydis. 

Gjengen under filminnspilling. Foto: Anders Schjelderup Hassel

Maria forteller om prosessen med personlighetstesten 16 Personalities som de benyttet for å forme karakterene:

- Vi ble bedre kjent med karakterene gjennom heftige diskusjoner om etikk og legning. Personlighetstesten brukes gjerne i jobbrekruttering, så vi brukte den som en testmetode for å utvikle karakterene. Testen ble tatt på alle karakterene, hvor vi prøvde å svare på spørsmålene slik karakterene ville gjort.

Filmen skulle egentlig hete “Tilbake dit du kom fra”

- Jeg følte ikke at tittelen “catchet” meg helt. En dag dro jeg på hytta med svigermor, og hun sa “Kan du ikke bare kalle den Fuckings bygda? Det er jo det du stadig sier. Du sier jo fuckings filmen, fuckings filmen, fuckings filmen.” 

Svigermors tips passet perfekt, for karakteren Mariam føler på det samme om bygda:

– Det er liksom en setning hun ville ha sagt da, sier Frøydis.

Stillbilder av hovedpersonen Mariam spilt av skuespiller Mina Dale. Foto: Karoline Sødal Sellæg

Under intervjuet er Frøydis nysgjerrig på hvilken del av filmen vi likte best. Vi diskuterer et par scener, og kommer inn på den romantiske sidehistorien til hovedpersonen Mariam og Siri (som spilles av co-produsent Maria Wiik). Filmens hovedfokus er søskenrelasjonen, men på den drøye timen klarer duoen å vekke stor interesse for Mariam og Siri. Vi venter derfor i spenning på fortsettelsen av kjærlighetshistorien, men den får vi aldri.

Vi skulle gjerne sett mer av relasjonen mellom Mariam og Siri. Hva skjedde egentlig med de to?

– Ja, ikke sant? Vi hadde også lyst å dykke dypere i den, sier Maria. 

– Og den hadde egentlig mye mer plass. Den kunne nesten vært sin helt egen historie. Veldig mye av kritikken vi fikk da vi jobbet med manuset var at vi måtte velge... Hvem skal være fokuset? Er dette en kjærlighetshistorie eller en søskenhistorie? Vi valgte å lande på søskenhistorien, sier Frøydis.

Av nysgjerrighet lurer vi veldig på valget å vise litt av denne kjærlighetsrelasjonen, og ikke gi seerne en slags avslutning på den?

Frøydis forteller at den spesifikke relasjonen handlet mye om å falle tilbake i gamle mønstre. Hun ville at folk skulle forstå Siri, som for en gangs skyld sto opp mot den noe egoistiske Mariam. Skulle det være plass til en løsning mellom de to ville de trengt mer tid.

Frøydis utdyper at de ønsket å gjøre et poeng ut av at alle relasjoner ikke alltid ordnes.

- Det kunne vært en happy ending hvor alle var venner igjen, men slik ender det altså ikke. Mariam og Siri er jo en sånn what might have been, altså the BIG love, som dessverre ikke kan funke.

Lange dager med innspilling. Foto: Anders Schjelderup Hassel

Tight tidsskjema

- Det er klart det er begrensninger, særlig med en lavprosessfilm. Man har bare et visst antall dager å filme, og man har kun skuespillerne i et visst antall dager, forteller Frøydis.

Maria legger til at de hadde mange ønsker og ideer som dukket opp etter at de allerede hadde bestemt seg, som var en utfordring. 

– Vi pushet grensene hardt på antall scener i forbindelse med elleve innspillingsdager. Det var virkelig ikke rom for en scene til i det hele tatt. Derfor ble ikke innspillingsleder så glad når jeg bestemte meg for å skrive inn en ekstra scene dagen før avslutning, humrer Frøydis. 

Frøydis omtaler montagen hvor Mariams søster Katrine (spilt av Vilde Moberg) står fremfor graven til faren på ulike tidspunkt og snakker med gravsteinen. Scenen er meget humoristisk, med korte klipp av Katrine i latter, sorg, hodemist og dyp ekstensiell samtale med farens gravstein.

– Det er kanskje scenen jeg husker best. Det var den sterkeste fremførelsen, og ble en ganske kul scene. Vi ville ha en “comic relief” som ga mer connection med graven. Scenen ble en slags magefølelse-scene, og jeg er glad vi tok den med, avslutter Frøydis.