Det at lineær-TV dør ut har vært en mye omdiskutert sak. Før i tida måtte man finne seg i å se på hva enn som var pre-programmert til å dukke opp på skjermen, og i beste fall kunne man da bytte kanal for å se om den neste hadde noe bedre å tilby. Et verre helvete har jeg aldri hørt om?

Da videoen gjorde det mulig å se film hjemme, ble pauseknappen og spole-funksjonen sett på som eksistensielle spørsmål ved selve filmens natur via hvordan den konsumeres. I dag vet vi at det skulle gå langt mye lengre enn som så, med strømmetjenestene som tilbys på nett, og tidligere også torrenting, altså ulovlig nedlastning, som disse delvis forsøkte å bøte med (og delvis har de lykkes). Torrenting fortsetter den dag i dag, men krever dog litt mer arbeid og tålmodighet fra mediekonsumenten, og dermed har lettvintheten vunnet fram via strømmetjenestene (dessverre er det nok ikke moralen bak å betale for det mans er på som ligger til grunn!). Selv om Netflix også er et selektivt bibliotek som er kuratert, tilbyr det dog mer valgfrihet enn det lineær TV gjør. Torrenting derimot, har nærmest en ubegrenset tilgang på alt av medieprodukter, selvom du her også kan slite med å finne visse titler (en gang måtte jeg gå på biblioteket for å leie en film! Ikke at jeg torrenter til vanlig da, det er jo rett og slett ulovlig…)

Mange av de tradisjonelle TV-kanalene har tilpasset seg, og tilbyr strømming på nett, samtidig som de opererer med lineær-TV som før. Som person i 20-åra ser jeg sjeldent på lineær-TV, og det forekommer nesten kun når jeg er hjemme hos min mor. En kveld så jeg passivt på programmet Sofa på TV’n hjemme. Dette var et program i beste sendetid som viste folk som så på TV i beste sendetid. NRK sendte det først, med vanlige nordmenn i stuene sine som så på TV, deretter tok TV2 over, denne gangen med kjendiser som deltagere. Alle TV-titterne på programmet var flere, de var ofte i intime relasjoner som familie eller kjærester, men også nære venner. Her kan vi se for oss en dobbelt funksjon: Det faller seg mer naturlig å snakke om det man ser når man er to eller flere, heller enn å adressere seerne direkte slik for eksempel en Twitch-streamer vil gjøre. På et annet nivå så viser dette hvor fellesskapsorientert lineær TV har blitt. Selv føler jeg delvis nostalgi og forbinder faktisk det å se på lineær-TV på fredagskvelden med foreldrene mine tett opp mot det det er å være en kjernefamilie.

Det er få ting som slår opplevelsen av en direktesendt fotballkamp, enten det er på den lokale puben med venner eller hjemme i sofaen. Foto: Thomas Serer / Unsplash

Denne ideen om fellesskap finnes også i direkte TV, som ennå står sterkt innen lineær-TV, kanskje fordi det er ytterpunktet av hva lineær-TV er. Fotballinteresserte vil fortelle deg at det ikke er det samme å se kampen etter den er spilt, selv om de skulle unngå å se resultatet. Det må være levende, det må skje i nuet. Dette handler om innlevelsen, viten om at det du ser på skjermen faktisk skjer, og det nå. Sport, selv om det er mediert, er virkelig. Sport handler også om fellesskap, spesielt lagsport som for eksempel fotball. Om du ser kampen på pub eller med venner, så er det en sosial opplevelse på flere måter. Selv om du ser kampen alene i ditt eget hjem, så er det en sosial opplevelse, nettopp fordi det er direkte og du dermed vet at alle andre fans over hele verden ser det sammen med deg, samtidig.

Et annet aspekt ved Sofa er hvor automatisk selvreklamerende det er. Det er som en markedsføringsflate der reklamen ikke merkes, ettersom den er en del av selve programmets natur. Sofa reklamerer automatisk for alle programmene det viser, og det å vise programmer på TV er dette TV-programmets form og mål. Denne nyere formen for markedsføring kan sees også på ulike nettavisers plattformer, der artikler sømløst sammenfattes med reklame, blant “ordinære” artikler. Sofa er det ultimate programmet for vår tid, det er en kommentar på TV i nåtiden. På mange måter er det briljant, det treffer alle målgrupper ettersom deltagerne spenner fra barn til pensjonister, det reklamerer for andre produkter/programmer sømløst, det koster lite, produseres raskt og krever lite av velvillige kjendiser eller vanlige folk som stiller opp i egen sofakrok. Simpelthen såre enkelt si!

Om Sofa kan man slenge ut buzzwords som postmoderne meta (de to smarteste orda i hele verden!) TV, det lineæres siste desperate åndedrag, om noe som ved første øyekast kan virke som helt enkelt og overfladisk pute-tv. Og det er jo det, der de sitter på sofaputene sine og ser på TV, mens vi igjen ser på dem, som om vi ser variasjoner av vårs selv i et speil, som om vi ser noen gjøre det vi gjør, bare bittelitt annerledes. Hva er vel bedre??

Sofa: TV som speil