Kjære Hollywood: tør å gi oss noe nytt

Kommentar - Thea S. Nilsen

Det kan virke som at Hollywood prioriterer remakes og sequels over nye originale ideer, nå mer enn noensinne. Dette gjelder også innen skrekkfilmsjangeren. Gamle franchiser får stadig den ene nye filmen etter den andre. Er det ikke på tide at vi får noen flere nye, originale skrekkfilmfranchiser snart?

Forrige uke var jeg som vanlig på plass i kinosalen for å se den nyeste skrekkfilmen. Som en etterfølger til Sam Raimis kultklassiker fra 1981, er Evil Dead Rise noe mer ekstrem enn forgjengerne. Filmen er ekkel, intens og skikkelig skummel, og Alyssa Sutherland gir sin livs opptreden som blodtørstig deadite-mamma. Men, selv om jeg koste meg skikkelig (og måtte se meg over skulderen litt ekstra på vei hjem etterpå, et sikkert kvalitetstegn på god skrekk), klarer jeg ikke å la være å nok en gang tenke: hvorfor prioriterer Hollywood fortsatt oppfølgere og nyinnspillinger av gamle skrekkfilmklassikere? Hvor er de nye, store franchisene?

Hollywoods skrekklassikere handler gjerne om en maskert morder utstyrt med et foretrukket våpen som kniv eller motorsag.

Foto: Kyle Johnson / Unsplash

Det tryggere valget

Jeg skal ikke late som at jeg ikke forstår hvorfor Hollywood prioriterer slik de gjør. Filmer er dyre prosjekter, og risikoen for å tape penger er betraktelig lavere for filmserier med allerede etablerte og engasjerte fanskarer, som vil returnere til kinosalen igjen og igjen for å se karakterer man har blitt glad i. Da er det jo forståelig at de er mer villige til å investere større summer i en godt etablert franchise, sammenlignet med et helt nytt prosjekt hvor det ikke er noen garanti for suksess. Jeg skjønner det. Til en hvis grad. For det er også en enkel måte for Hollywood å tjene store penger uten å faktisk måtte putte inn den største innsatsen. Og det kan noen ganger merkes på kvaliteten.

Scream-filmene klarer fortsatt å holde seg relevante og originale.

Foto: Mark Bishop / Unsplash

Å vite når man skal gi seg

Hvor mange filmer trenger vi egentlig om Laurie Strode som blir jaget rundt av en skummel, og tilsynelatende udødelig, type med kjeledress, maske og kniv? Jeg føler at det finnes et skille i dagens skrekkfilmfranchiselandskap (prøv å si det fem ganger), mellom de som nå bare holder på fortsatt fordi de teknisk sett kan, og de som har funnet nøkkelen til suksess, skrekkens gylne middelvei om du vil.

Franchiser som Halloween og Texas Chainsaw har produsert rikelig med filmer, hvor kvalitet og kreativitet dessverre ikke alltid er tilstede i like stor grad. Ta Halloween-filmene for eksempel: den første er åpenbart ikonisk, og H20 (1998) er en personlig favoritt. Men så har vi filmer som Halloween: Resurrection (2002), som ikke kan beskrives som noe annet enn et uheldig produkt av sin tid. Filmens handling? Et realityshow ledet av Tyra Banks og Busta Rhymes hvor deltakerne skal tilbringe tid i Michael Myers’ gamle barndomshjem. Så teit at det blir gøy, tenker du kanskje? Tro meg, det blir bare teit.

Det er splittetede meninger rundt David Gordon Greens nye Halloween-triologi, men jeg tror vi kan være enige om at filmene var en passende avsluttning for franchisen. Jamie Lee Curtis har sagt at Halloween Ends var hennes siste Halloween-film, og Green har heller ingen planer om å lage flere. Så får vi bare håpe at ingen andre faller for fristelsen, og at de faktisk klarer å la serien ligge død. Når det gjelder Texas Chainsaw føler jeg at jeg ikke trenger å si noe mer enn at 2022-filmen var deprimerende dårlig, og at hvis det er det beste man får til er det nok på tide å la Leatherface parkere tøflene.

Heldigvis er ikke alle klassikerne like slitne. Jeg synes personlig ikke Scream har hatt en eneste dårlig film så langt, og jeg tror dette kan forklares av en god blanding av originale ideer, selvbevissthet og aktuell samfunnskritikk. Nå har vi dog fått to Scream-filmer i løpet av to år, så jeg håper egentlig de vil roe ned tempoet litt, og vente noen år før vi får neste. Kvalitet over kvantitet. Evil Dead har i motsetning til andre ikoniske franchiser kun produsert en håndfull filmer (og en serie) over en periode på 40 år, og igjen: kvalitet over kvantitet. Disse to franchisene gleder jeg meg til å se mer av i fremtiden. Med den forutsetningen at de skjønner når de eventuelt burde gi seg.

De kan hvis de vil

Jeg etterspør nyere skrekkfilmfranchiser, og Hollywood har det siste tiåret bevist at ja, de kan hvis de vil. Prakteksemplaret er braksuksessen The Conjuring (2013), som markerte starten på et stadig voksende skrekkfilmunivers. Conjuring-universet er den dag i dag den mest innbringende skrekkfilmfranchisen. Noensinne. Kvaliteten varierer noe fra film til film, men generelt er det gjennomgående god underholdsnings- og skremselsfaktor. En annen franchise som har holdt det gående i et tiår nå er Insidious-serien (Er Patrick Wilson vår generasjons final girl?), som igjen er aktuell med en sjette film nå til sommeren. Og jeg kan selvfølgelig ikke glemme Paranormal Activity-filmene. Elsk dem eller hat dem, du kan ikke nekte for den kulturelle påvirkningen serien har hatt.

Vi ser jo her at det absolutt er mulig, men likevel har vi knapt sett starten på en eneste ny franchise på ti år. Men, jeg har håp, for det finnes mye godt potensiale der ute: En positiv overraskelse var fjorårets slashersuksess X, regissert av Ti West og med Mia Goth i hovedrollen, som plutselig ble utvidet til en triologi. A Quiet Place har fått to nye filmer bekreftet, og det er absolutt et univers jeg er gira på å utforske videre. Og til slutt, min store franchisedrøm: et skrekkfilmunivers basert på The Cabin in the Woods (2011).

Billy the Puppet, fra Saw-filmene.

Foto: Jose Francisco Morales / Unsplash

Så lenge skrekken lever

Til syvende og sist skal jeg være fornøyd så lenge vi jevnlig får servert ny, god skrekk på kino, om det så er en uavhengig film, en nyinnspilling eller den nyeste filmen i en lang serie. Smak er subjektivt, og det finnes garantert mange som er uenige med meg om hvilke filmserier som burde avsluttes og ikke. Og det er helt greit. For jeg kan ikke late som at jeg selv ikke liker enkelte franchiser som absolutt burde gitt seg for altfor lenge siden. Filmer hvor kvaliteten er til å le av, og det egentlig ikke er noe annet enn økonomiske årsaker til å fortsette. Så kall meg gjerne en hykler, for du finner meg garantert i kinosalen 27. oktober i år. For, tross alt, if it’s halloween, it must be Saw.