Why I Dance – en dansedokumentar med funnet mening
Feature – Lars Olav T. Mørk
Foto: Lars Olav T. Mørk
Why I Dance (2021) er en dansedokumentar regissert av Andreas Strand Renberg med koreografi av Louis Clément da Costa. Den tar for seg hva det betyr for en sammensatt gruppe rwandiske dansere å uttrykke seg gjennom den fysiske kunstformen. Men uten en klar visjon for dokumentarens innhold, hva slags historie er det filmen ender opp med å fortelle?
Jeg er sent ute når jeg endelig kommer inn døra i Hausmanns gate 28 – et bygg jeg har savnet altfor mye de siste ukene, nemlig Vega Scene. Sist gang jeg tok turen innom var for å se Spencer (2021) så lenge siden som tilbake i februar, men endelig har jeg fått en ny mulighet til å ta turen igjen. En varm og betryggende atmosfære skyller over meg i det jeg tråkker over dørterskelen og inn i lokalet, nesten som å endelig komme hjem etter en å ha vært bortreist.
Vega Scene er et lokale for teaterforestillinger og kino for mindre kommersielle filmer. Her er den smale filmen bred, det ikke-kommersielle er kommersielt, og det fjerne er nært, som det står på nettsida deres. Kinoprogrammet inkluderer både storfilm og kunstfilm, klassikere og obskure – i disse salene har jeg selv sett både Dune, Akira, Verdens verste menneske, Sovekupé nr. 6, Lille mamma, Trøffeljegerne fra Piemonte og mer. Og denne kvelden enda én.
Til tross for at følelsen av å ha dårlig tid har lettet, ser jeg fortsatt viserne på klokka tikker fort mot 19:15 – tidspunktet min forestilling begynner. Det er folksomt i foajeen og kø til kiosken, så litt bedrøvet passerer jeg kassa hvor jeg vanligvis ville kjøpt meg en øl å ta med inn i kinoen. Også i foajeen går jeg forbi en gruppe mennesker som diskuterer film i et type panel eller en live podcast. Det skulle vise seg å være Vega Scenes egen podcast Projektoratet med Dagbladets Aksel Kielland og Montages’ Lars Ole Kristiansen – som jeg også måtte passere.
Men jeg dveler ikke på at jeg har gått glipp av verken en kald drikke eller live podcast, for bare en etasje over finner jeg fram til kinosal 3, hvor kveldens etterlengtede høydepunkt finner sted – visning av dansedokumentaren Why I Dance (2021).
Kjapt etter jeg har funnet setet mitt i salen synker stillheten over publikum. Filmens regissør, Andreas Strand Renberg, går opp til lerretet for å si noen innledende ord om hvordan filmen ble til. Renberg jobber i Sånafest, en internasjonal danse-, performance- og kulturfestival, og forteller etter visningen om hvordan det hele ble til. Han ble invitert av den franske koreografen Louis Clément da Costa til Rwanda for å jobbe på et prosjekt de ikke visste hva var, utenom at sjangeren for koreografien ville være urban/hip-pop. Renberg tok utfordringen på strak arm til tross for å ikke ha laget film før. I løpet av én uke i 2018, sammen med filmfotografen Ingrid Styrkestad, skulle de filme dansedokumentaren uten å vite akkurat hva det var de skulle fortelle.
Hvilken historie som blir fortalt er kanskje usikkert i filmskapernes øyne. Renberg sier selv han ikke følte han hadde noen historie etter å ha spilt inn filmen, mens Styrkestad legger til utfordringene ved å filme i Rwanda uten at filmen blir påtvunget en politisk vinkel de ikke ønsket. Det handlet for dem om å vise dansen og gleden og friheten den bringer med seg. Men er det ikke en historie som fortelles her om dansens betydning for disse menneskene?
Lysene er sluknet, og lyden av en prosjektor summer stille bak oss i kinosalen før lydanlegget overdøver den med filmens første scene. Alle i kinosalen sitter stille og lytter til Costas pep talk for danserne før premieren av danseopptreden i Rwanda. Og med et hardt klipp begynner det. Kun en armlengdes avstand fra de talentrike danserne fra Snipers og Guardians, befinner kamera seg nærmest inni dansen. Ansiktene deres uttrykker så mye at det virker som kroppene deres beveger seg for å fullbyrde uttrykket av hvor voldsomt de føler. Med følelser for store for ansiktet brukes halvtotaler som ultranærbilder for å fange alt innholdet i opptredenene. Torsoer i konstant bevegelse, armer som flyter inn og ut av kontroll, og ben som hakker og stopper som de svikter under de tunge kroppene. Kamera og publikum nærmest slukes av dansenumrene, og stopper kun for stemmene til disse danserne; Junior Valens, Ismael Iradukunda, Christian Ntaganda, Olivier Mutuga, Sabin Nyirimanzi, Musafiri Uwamungu, Tresor Twishime og Albert Djuma. Men til alle tider ser jeg en historie om friheten de viser med sin dans.
At filmen har opphav i Rwanda har preget mye av produksjonen og dens funksjon som dokumentar. Renberg har reflektert mye over om historien er hans å fortelle. Tidligere har han sagt om filmens selv:
“Rwanda har en mørk fortid, men oppleves ved første øyekast som et overraskende fredelig, rent og vennlig land. Ikke slik man kanskje forventer når man ser for seg klisjeen om Afrika. Raskt forstår man likevel at det er umulig som hvit europeisk kunstner å skulle formidle en sannhet om et fremmed land. […]
Vel hjemme i Norge måtte jeg ta mange runder på hvordan man kan fortelle noe om et sted man ikke forstår. Jeg var i samtale med rwandesere i Norge og holdt dialogen med dansere og andre bekjente i Rwanda. Hva som er sannheten var ikke lik for dem alle og jeg måtte innse at det ikke kunne være min oppgave å fortelle noen andre sin historie.
Filmen er dermed ikke et forsøk på å fortelle en sannhet, men på å la et utvalg av det som skjedde, det som var der akkurat der og da presenteres. Dette er ikke et riktig bilde av Rwanda, og poenget er heller ikke å tegne det..
Men tilfeldigvis i Rwanda ble jeg, Louis og Ingrid kjent med en gruppe dansere som gjennom sin lidenskap for dans har noe å formidle til oss, helt uavhengig av hvor vi er i verden. […]”
Etter filmen er over og panelet med Renberg og Styrkestad er ferdig, er besøket til Vega Scene ferdig for i kveld. Det har så vidt gått en time siden jeg kom hit, men ut av kinosalen er skrittene mine tyngre, og tankene surrer. Jeg har ikke mye erfaring med dans, men jeg er fortsatt trollbundet av hva jeg fikk se, selv nå etter lerretet er blankt igjen. Jeg syntes dansen var nydelig, og hvor utrolig kombinasjonen med musikken og bildekomposisjonene forsterket den enda mer. Men også alt som ble fortalt om Rwanda i panelet sitter med meg, og med det som kontekstualisering av dansedokumentaren føler jeg noen endelig katarsis har unnsluppet meg. Men jeg er inspirert til å lære mer, vite mer og oppleve mer av både dansen og kulturen den har blomstret fra.