Overvåket til døden

Anmeldelse - Maria Sharpova

Er et overvåket samfunn nødvendigvis et bedre samfunn? Eller vil tap av personvern kun tjene de mektigste? “Omniscient” inviterer oss til å reflektere selv ved å introdusere oss for en kanskje ikke så virkelighetsfjern forestilling av en futuristisk «Big Brother».

George Orwells «Big Brother» var i romanen “1984” diktatoren som mestret de perfekte samfunnsmekanismene for overvåking og undertrykkelse, noe som etterlot ham kontroll selv over borgernes tanker. En lignende idé finnes også i filosofen Jeremy Benthams panoptikon: et institusjonelt system som kunne overvåke sine underordnede gjennom en usynlig allvitenhet. Tanken var at overvåking skulle skje uten at individene selv kunne vite når de ble iakttatt eller ei. Tapet av retten til privatliv er et historisk diskutert tema som ofte settes i strid med samfunnssikkerhet, og moderne teknologi gjør problemstillingen stadig mer presserende. “Omniscient” materialiserer disse bekymringene i en høyteknologisk verden, hvor privatliv kun er en illusjon og trygghet er konformitet.

Drapet som aldri fant sted

Opphavsrett: Boutique Filmes & Netflix / Foto: IMDb

Serien introduserer oss for pliktoppfyllende og lovlydige Nina Peixoto (Carla Salle). Hun er praktikant hos sikkerhetsselskapet Omniscient, utviklerne bak «The System»; overvåkningssystemet som ved hjelp av droner forfølger og iakttar byens borgere minutt for minutt. Systemet er autonomt og kryptert mot selv den øverste menneskelige autoritet, noe som i prinsippet betyr at folket styres av en maskin. Som innfødt i systemet er Nina indoktrinert av mantra «lovlydige mennesker har ingenting å skjule». Men det resulterende fallet i kriminalitet og moralsk svakhet viser også å ha sine skyggesider.

Da Nina finner faren sin skuddrept på kjøkkengulvet, kastes hun inn i en kafkask situasjon hvor myndighetene fornekter drapet til tross for de åpenbare bevisene. Svikt i systemet er umulig, derfor må svikten være i mennesket. Motvillig til tanken at hennes egen far begikk selvmord, bestemmer Nina seg for å løse mysteriet på egen hånd, noe som sakte men sikkert knuser hennes naive forestilling av trygghet. Brått kaster hun seg inn i en etterforskning som driver den ellers lovlydige jenta til å utføre ondsinnede knep som hun selv aldri ville ha forestilt seg å være i stand til.

Ninas utfordring er en mange av oss kanskje kan kjenne seg igjen i; det er kampen mot ansiktsløse og selvberettigede og byråkratiske systemer, som vi alle før eller siden vil møte i en eller annen form. Til å være en fremtidsbasert science-fiction har “Omniscient” en forankring i reelle problemstillinger og idéer, og duger godt til å aktivisere forestillingsevnen om en kanskje ikke så fjern, alternativ fremtid.

Spennende underholdning

Det dystopiske elementet er ikke nytt for skaperen Pedro Aguilera. Hans tidligere arbeid i Netflix serien “3%” har garantert bidratt til å stifte bekjentskap med det dysfunksjonelle fremtidsscenario. Det Aguilera derimot gjør annerledes i “Omniscient” er å veksle mellom den sjelløse utopien og den lammende dystopien.

Kun fire mord på fem år høres kanskje helt fantastisk ut, men dette bilde blir noe formørket når man innser at dette godtas som sannhet av ren uvitenhet og manglende tilgang til makten. Noe som i sin tur etterlater inntrykket av at utopi og dystopi kanskje ikke er så langt fra hverandre som vi tror. Men til tross for et nysgjerrighetspirrende handlingsforløp, er karakterene noe avflatet. Drapsmysterier skaper rom for karakterdybde og rolleransakelse som er mer eller mindre fraværende hos Nina. Man kan nesten undre om dette er en mangel ved serien, eller en diskret men hensiktsmessig skildring av individet under systematisert masseovervåkning.

Som sådan inneholder “Omniscient” spennende og kreativ underholdning som leker med vår fascinasjon over teknologiens mange vidundre. Den mestrer kanskje ikke den samme tilfredsstillelsen som “Black Mirror", som fortsatte å skremme og fascinere oss lenge etter episoden er slutt. I “Omniscient” stopper undringen med rulleteksten. Serien holder deg likevel fastspent gjennom handlingen, gjennom de små belønningene av å komme nærmere svaret på spørsmålet «hvordan løse et usett drap i et overvåkningssamfunn», eller metaforisk sagt: «om et tre faller og ingen hører det, har det da falt?».

“Omniscient” premierte 29. januar og kan sees på Netflix.