Anmeldelse - Lars Myrvold

Chelsea Handlers nye dokumentarfilm ”Hello, Privelige. It’s Me, Chelsea” leverer et viktig bidrag i spørsmålene om rasisme, fordommer og den stabile skjevfordelingen i USA. Likevel bærer den preg av et forsøk på opplysning med lite slagkraft.

I Handlers dokumentar, produsert av Netflix, ser den meget ærlige og tidvis vulgære komikeren på hva “hvitt privilegium” betyr innad i en amerikansk kontekst, samtidig som hun undersøker hvordan fenomenet har spilt inn i eget liv.

Fra sitt enorme hus i Bel Air har Handler innsett at det stadig stilles feilaktige spørsmål tilknyttet hudfarge, rasisme og samfunnsstatus. Ved å besøke ungdom og aktivistgrupper, pekes det på at raseproblematikk og hvitt privilegium er to sider av samme mynt. Fordommer og strukturer som fører til at skjevfordelingen i hudfarge i amerikanske fengsler stiger, “hvite yrker” og økonomiske forskjeller går hånd i hånd med at Handler bor i et nabolag hvor hun har tatt seg selv i å vinke til sin ene afro-amerikanske nabo for å få han til å føle seg mer komfortabel.

Den desidert sterkeste skildringen er når en åpenhjertig Handler besøker sin ungdomskjæreste, hvor hun forteller om de gangene de sammen ble stoppet av politiet - begge med ulovlige rusmidler i lommene. Den blåøyde og blonde Handler blir sendt hjem med en advarsel hver gang. Den afro-amerikanske kjæresten; ikke like heldig.

Dokumentaren tar et viktig standpunkt: “Vi må snakke med hvite mennesker og slutte å spørre sorte mennesker om å løse hvite menneskers problemer”. Handler leverer en ny vinkling på et tilsynelatende stagnert samfunnsspørsmål. Fokuspunktet flyttes fra å gang på gang kjøre på med tiltak for mindre segregering hvor alle som ikke er hvite er overrepresentert i samfunnets bunnsjikt, til å fokusere på at noen må stille spørsmålet om livet i hovedsakelig hvite og rike områder går på bekostning av noen andre.

Likevel er det kanskje også her dokumentaren faller litt igjennom. Gjennomgående blir man sittende med en følelse av at spørsmålene som stilles fortjener mer enn en dokumentarfilm på litt over én time. Formatet for problematikken som belyses virker stadig for snevert, og som dokumentaren selv belyser vil en film som denne kun være en brostein på veien mot faktiske endringer og debatter.

Særlig setter dokumentaren fokus på interseksjonale fordommer i USA; for er det virkelig en sammenheng mellom hudfarge, utdanningsnivå og kriminalitet, slik fordommene legger opp til? Og er det samfunnsstrukturer som fører til fordommer, eller fordommer som fører til samfunnsstrukturer? Her mangler det tydelige standpunkt.

Kanskje er det slik at du som leser hittil har lurt på hva “hvitt privilegium” faktisk er. Dokumentaren mangler merkelig nok en god definisjon på nettopp dette. Det nærmeste en kommer er nok at hvitt privilegium er det motsatte av undertrykkelse og diskriminering.

Handler har lykkes i å konkretisere et viktig moment i en enorm kamp, og forhåpentligvis et aspekt som vil få mer oppmerksomhet fremover. Dokumentaren stiller nye, viktige spørsmål - men kommer dog ikke med noen gode svar. En dokumentar for deg som liker Chelsea Handlers satiriske stil, samt at du allerede finner overnevnte problematikk i en amerikansk kontekst interessant.

Hvitt privilegium; gode skildringer, få oppklaringer