Artikkel- Magnus Biringvad

2018 har vært et utrolig filmår der både amerikansk og utenlandsk film har tatt store steg fremover på flere områder. Små sjangerfilmer har virkelig kommet seg til å appellere til det store publikum og filmer skutt på svart-hvit filmrull er mer fremtredende enn noensinne. Det er fremdeles mange store filmer som ikke har kommet her til lands, så denne listen er en refleksjon av det som har vært tilgjengelig. Måtte filmåret 2019 være like bra som dette.

#10 Utøya 22. Juli - Erik Poppe

Den evige debatten om å kunne moralsk forsvare en Utøya-film vil aldri ende, og til tross for to spillefilmer i år og en kommende serie om emnet, så vil det fremdeles være et betent tema. Med god grunn. Personlig mener jeg at om massakren skulle vært filmatisert, så skulle det vært gjort som Poppe har gjort her. Han har aldri vært en filmskaper som har sett bort fra det ubehagelige og tabue, noe han har demonstrert tidligere med den fantastiske filmen DeUsynlige og mosaikk-dramaet Hawaii, Oslo. Det er en brodd Poppe viser frem med måten denne filmen er mesterlig presentert på: Èn lang tagning som dokumenterer ethvert minutt det tok fra det første skuddet til hjelpen kom. Man føler på desperasjonen karakterene føler på for ethvert minutt som går, noe som også kaster bensin på bålet over spørsmålet om beredskapen den dagen. Dette er ikke et stilgrep for å vise seg frem, men et utrolig smart et for å komme seg inn på karakterene og handlingen. Noe som ikke kunne vært gjort med klipping. Tanken om hvor komplisert det var å regissere og filme dette er vanvittig, all ære til Poppe og fotograf Martin Otterbeck som fikk dette sammen. Nykommeren Andrea Berntzen som hovedkarakteren Kaja er fabelaktig. Å bære en så tung og komplisert film på skuldrene kan ikke ha vært lett, men seiler gjennom med glans. Slutten er en hjertestanser. En god og viktig film som på flere måter rettferdiggjør sin eksistens.

#9 Mandy - Panos Cosmatos

Når Nicolas Cage vil, så får han det til. Mandy er en syretrip fra helvete, signert en av de mest interessante visuelle filmskaperne vi har for tiden. Cosmatos´ nyeste er et kjærlighetsbrev til eldre slashere/skrekk/eksperimentelle filmer og den innfrir på alle punkt. Vi følger et par (Nicolas Cage og Andrea Riseborough) som lever et så idyllisk liv i skogen at det grenser til parodi. Etter at en gal leder for en ond hippie-kult får et øye for henne på veien, kaller han inn demoner fra helvete maskert som skumle motorsyklister (!!) for å kidnappe henne. Dette fører til et plott fylt av drap, masse dop og en blodig hevn. Denne filmen er underholdende som fy, og den er så fantastisk satt sammen at man ikke kan gjøre annet enn å stirre på skjermen av ren fascinasjon. Den kreative bruken av farger, lys og små effekter er hypnotiserende og føles som en feberdrøm. Den starter veldig rolig og bygger opp konflikten, men tålmodigheten blir lønnsom når handlingen dras opp i sjette gir og tar helt av. Dette er filmen for deg som vil se Nicolas Cage sniffe et fjell kokain fra et glasskår og slåss med motorsag. Det er et nydelig orkestrert kaos og et testament på hva et lite budsjett kan strekke til når man har talentet og kreativiteten.

#8 Cold War - Pawel Pawlikowski

Pawel Pawlikowskis nydelige Oscar-vinner Ida fra 2013 satte Polen ærverdig tilbake på filmkartet igjen etter Krzysztof Kieslowskis storhetsperiode på 90-tallet. Cold War følger i samme fotspor og virker som andre innslag i en serie der Pawlikowski ønsker å dokumentere det polske samfunnet i forskjellige tidsaldre. Filmen utspiller seg i perioden tittelen tilsier, og gjennom flere år og land følger vi musikerne Wiktor og Zula. De er i et turbulent forhold som tilsier at ingenting kommer til å gå bra, men likevel klarer de ikke å være i fra hverandre. Det er vanskelig kjærlighet, og Pawlikowski dro inspirasjon fra sine foreldres forhold for å skape denne historien. Om man ikke så Ida, så er det noe man kan bli positivt overrasket over: Ethvert bilde i denne filmen kan rammes inn og henges opp på veggen. Det er aldeles vakkert, og svart-hvit fungerer altfor bra til å fange følelsen av nedgangstider. Joanna Kulig i rollen som Zola er virkelig høydepunktet her. Dette er en gripende vakker historie som brenner like sakte som karakterene.

#7 Annihilation - Alex Garland

At ingen av distributørene hadde troen på at denne kom til å gjøre det bra på kino i Europa og solgte den til å gå rett på Netflix er en tragedie. Dette er absolutt en film som er laget for kino og om muligheten byr seg i fremtiden så ta turen. Alle ble imponert over Garlands regidebut Ex Machina for snart fire år siden, så forventningene til denne var store. Etter at noe ukjent fra verdensrommet treffer et fyrtårn ved en sump begynner en mystisk kuppel å formere seg rundt området. Denne vokser og vokser, og alt som går inn kommer ikke ut igjen. Fem biologer blir sendt inn for å etterforske, og i kuppelen finner de raskt ut at naturens lover ikke lenger gjelder. Det hele er et spennende og karakterdrevet ferd inn i det ukjente, og alle de fem biologene har sine personlige agendaer som kommer frem på verst mulig måte. Den bærer mange like tematikker som Andrej Tarkovskijs klassiker Stalker der en sone symboliserer menneskets tilstand. Lange diagonale kjøringer føres sammen med de fems ferd inn i galskapen, veldig likt den sovjetiske mesterens stil. Garland gjør det perfekt her. Alle de fem kvinnene i hovedrollene er utrolige, der spesielt Jennifer Jason Leigh står ut. Mot slutten kommer noe av det mest fryktinngytende jeg har sett på en film i år. Anbefales for alle, og ettersom den er ute på Netflix er det vel ingen unnskyldning til å ikke se?

#6 Suspiria - Luca Guadagnino

Om du hadde fortalt meg at den samme regissøren og fotografen som lagde fjorårets fantastiske Call Me By Your Name hadde laget denne, så ville jeg ikke trodd deg. Suspiria er muligens den beste og verste kinoopplevelsen i år. Jeg satt og skalv på slutten og har enda ikke sluttet å tenke på den. Det er mye å pakke opp med denne filmen på flere områder. Det er absolutt en film som er såpass innholdsrik at den må sees flere ganger for å kunne få alt på plass. Perfekt. Filmen handler om Susie, en amerikansk jente som ankommer Vest-Berlin på 70-tallet for å begynne på den prestisjetunge ballettskolen til den mystiske Madame Blanc. Berlin på denne tiden er et politisk og sosialt kaos med Baader-Meinhof banden i full aksjon og DDR-kontrollerte Øst-Berlin et fåtalls meter unna ballettskolen. Kort sagt: Ballettskolen er ikke det den utgir seg om, noe som viser seg til ente grad mot slutten. Om dette er en av de beste skrekkfilmene jeg har sett på lenge er det ingen tvil om. Denne kommer under huden på deg og nekter å gi slipp. Guadagninos bilder her er så rystende, utrolige og skumle at man blir satt ut til enhver tid. Rent stilistisk bærer den mye klassiske preg fra skrekkfilmer fra tiden filmen utspiller seg. Snikende zooming, stramt komponerte bilder og bruk av montasje kulminerer i noe helt særegent. Jeg kjente ikke igjen Dakota Johnson (kjent fra Fifty Shades-filmene) i rollen som Susie. Hun gjør et komplett hamskifte og selger seg selv mesterlig som den talentfulle danseren. Men stjernen her er Tilda Swinton. Uten å si for mye så spiller hun tre roller her, og det finner man bare ut om man ser på rulleteksten. Helt utrolig. En opplevelse uten like som absolutt må sees på lerret.

#5 The Tale - Jennifer Fox

En film som dessverre gikk under radaren for de fleste. Den ble produsert som en original kun for HBO, en tjeneste som assosieres mer med serier enn filmer, dessverre. Uansett, dette er litt av en opplevelse. Denne selvbiografiske filmen følger Jennifer, en dokumentarfilmskaper som lager en dokumentar om barn som har blitt seksuelt misbrukt i barndommen. Under denne prosessen begynner fragmenterte minner fra nære forhold hun hadde med en løpetrener og ridelærer da hun var tolv år å komme frem. De konstante minnene og usikkerheten på sannheten blir verre når hun oppsøker andre fra den tiden som både avkrefter og bekrefter flere mistanker. Det hele blir en reise på å finne ut om hun selv har blitt misbrukt og forsoningen med det. Om denne filmen høres ubehagelig ut, så kan jeg bekrefte at den absolutt er det. Den går steder de fleste ikke er vant til at spillefilm går. Den er fortalt parallelt med Jennifer som voksen og som tolv år, og de forskjellige historiene er mesterlig balansert for å gjøre seeren like usikker med de fortrengte minnene som hovedpersonen. Laura Dern har aldri vært bedre, og hennes prestasjon er prisverdig på alle fronter. Elizabeth Debicki som den mystiske ridelæreren er også utrolig god. Som nevnt er dette en selvbiografisk film fra Fox, som også legger til et nytt nivå av verdsettelse. Dette er hennes første spillefilm, noe som også er helt utrolig med tanke på hvor mesterlig fortalt den er. En såpass viktig film fortjener å bli sett. Det er bare å abonnere på HBO fortløpende.

#4 First Reformed - Paul Schrader

Denne lille, fantastiske filmen er en ildkule på flere fronter. Det er mye viktig tematikk som tas opp her: Religion, politikk, personlige lyster, traumer og miljø er noen av dem. Og det balanseres mesterlig. Ethan Hawke spiller Toller, en innesluttet prest på den lille kirken First Reformed som ligger utenfor New York. Etter en gudstjeneste blir han oppsøkt av den lokale jenta Mary, utrolig bra spilt av Amanda Seyfried, som er gravid og bekymret for sin miljø ekstremist-kjæreste Michael og vil at Toller skal snakke med han. Etter at Toller blander seg inn i livene deres blir det brakt på mye tragedie som vil forme alt og alle. Som nevnt tidligere er dette en kommentar på flere temaer på flere fronter. Tollers reise utgjør en av de beste karakterdrevne dramaene jeg har sett på lenge. Schraders metodiske og stille kameraarbeid minner mye om en Ingmar Bergman-film, som også deler mye av samme tematikk. Stjerna her er Ethan Hawke som bærer denne filmen på sine skuldre. Undervurdert som han er vil jeg påstå at han er en av de beste skuespillerne vi har nå til dags. Hans kjemi med Amanda Seyfried senere i filmen er også helt utrolig. Slutten vil prege deg i all evighet. Det er godt å ha Schrader tilbake i toppform. Dette er en film som har mye på hjertet, og det vises.

#3 The House That Jack Built - Lars von Trier

Uansett hva man mener om Lars von Trier som person, kan man man ikke benekte den danske provokatørens uvurdelige bidrag til filmen de siste 30 årene. Dogville er en av mine favorittfilmer og Dancer in the Dark har satt et viktig preg. Selv om hans forrige film Nymphomaniac var langt ifra den engstelige og selvhatende filmskaperen vi kjenner og elsker, er Jack muligens et av hans mest gjennomførte verk hittil. Denne får Antichrist til å virke som en perfekt film å sette på for en første date. Filmen følger Jack, en sadistisk seriemorder og feilet arkitekt, gjennom tolv år med frustrasjoner over å kunne skape det ultimate “kunstverk” av mordene sine. Seeren får blitt med på mordene og får et innblikk i Jacks sinn som forfaller mer og mer jo lengre mordene pågår. Til min store overraskelse er dette en hysterisk morsom film, på et ekstremt mørkt plan. Enten ler man av Jacks vaske-OCD som slår inn på veldig feil tidspunkt etter det perfekte mord, eller så ler man i rent sjokk over noen hendelser og føler en skam over det senere. Du kommer aldri til å tenke på en kvinnes bryster på samme måte igjen, det kan jeg love deg. Matt Dillon som Jack er en av de beste rolleprestasjonene i år. Hans portrett av en sadist uten et hint av empati er helt utrolig der noen av scenene må ha vært ufattelig tunge å spille inn. Filmen er klippet helt utrolig med en fantastisk sans for montasje og rytme. Dialogen og monologene er fascinerende der flere temaer som ekstrem ideologi og politikk blir tatt opp, alt analysert fra en sosiopats synspunkt. Dette er grusomt innhold i denne filmen, men også en helt utrolig opplevelse. Den bærer preg av å være en profilert filmskapers avskjed, og om det er tilfellet så er det litt av en film å avslutte en utrolig viktig og spennende karriere på. En ting er sikkert: Helvete finnes og Lars von Trier er der.

Merknad: Det er forferdelig at noen velger å sensurere film. En praksis en skulle ønske døde ut for mange år siden, men det er fremdeles tilfellet i dag. Om filmen skal sees og “nytes” som filmskaperen hensiktsmessig ønsket at du skulle gjøre, vær sikre på å se “Directors Cut” på rundt 2,5 time.

#2 Roma - Alfonso Cuaron

Etter å startet året med floppen Cloverfield: Paradox henter Netflix seg inn på slutten med Alfonso Cuarons selvbiografiske film Roma. Forventningene var skyhøye etter positive reaksjoner på filmfestivaler tidligere i år, og 14. Desember kunne ikke kommet fortere. Kort sagt: Filmen innfridde til de grader. Filmen utspiller seg på starten av 70-tallet i Mexico City. En by midt i en kritisk politisk og sosial forandring. Vi er med hushjelpen Cleo som er hushjelp for en velstående og tilsynelatende lykkelig familie, men etter at faren forlater dem på ubestemt tid blir hverdagen og livene deres forandret. Alfonso Cuaron er en av de dyktigste filmskaperne som jobber i dag. Etter å ha regissert den beste Harry Potter-filmen, Children of Men, Y Tu Mama Tambien og Gravity er hans visuelle inntrykk og konstante innovasjon av mediet fascinerende. Hans faste mesterfotograf Emmanuel Lubezki var ikke tilgjengelig for dette prosjektet, så Cuaron tok på seg jobben som fotograf og i tillegg klipper. Dette er en av de nydeligste filmene undertegnede har sett. Den vakre svart-hvitt estetikken og bruken av lange og kompliserte tagninger bærer preg av klassisk filmskapning ala Fellini og Hitchcock. Lange og sammensatte panoreringer følger Cleo når hun gjør husarbeid hjemme som skaper en tilstedeværelse mer enn noe annet. En massiv tagning mot slutten har fått publikum og filmskapere verden over til å spørre seg selv “hvordan gjorde de det?”. Cuarons utrolige øye for mise-en-scene og metikuløse sans for detaljer skaper et ufattelig levende samfunn. Nykommeren Yalitza Aparicio er helt utrolig i rollen som Cleo. Det er ikke mulig å finne en mer nyansert prestasjon i år. Ikke et tørt øye var å finne mot slutten av filmen. Dette er en mester på toppen av sine kreative krefter, og en essensiell film å få med seg.

Ærverdige utnevnelser:

Harajuku - Eirik Svensson

Livet og døden på Oslo S. Et vakkert karakterdrama der nykommer Ines Høysæter Asserson imponerer stort. Nicolai Cleve Broch har aldri vært bedre.

They Shall Not Grow Old - Peter Jackson

Ringenes Herre-regissør Peter Jacksons lidenskapsprosjekt er en utrolig gjennomført jobb på å gjøre restaurere opptak fra første verdenskrig til å gjøre dem mer moderne. En gripende dokumentar.

Hereditary - Ari Aster

En gjennomført psykologisk skrekkfilm som er en ny triumf for A24. Kommer under huden på deg.

Upgrade - Leigh Whannell

En utrolig tøff og rå sjangerfilm som er en mesterklasse i hvordan man kan skape et helt filmunivers på et lite budsjett.

#1

Burning - Lee Chang-Dong

Årets beste film går til Sør-Korea og mesteren Lee Chang-Dongs tilbakekomst etter åtte år. Det var kniving mellom første og andreplass i år, men Burning har virkelig satt et stort inntrykk. Dette er en film jeg fremdeles sitter og funderer over. “Hva er en metafor?” spør filmen seg selv og stykkene begynner å komme sammen. Basert på novellen Barn Burning av den anerkjente japanske forfatteren Haruki Murakami som er kjent for sine filosofiske og abstrakte historier, har Dong her gjort det umulige og vridd om historiens tematikk til å omhandle Sør-Korea og få en struktur på det. Vi møter Jong-su, en ung mann som ønsker å bli forfatter imens han gjør strøjobber rundt i byen for å få endene til å møtes. En dag på jobb møter han tilfeldigvis Hae-mi, en jente fra barndommen, og de blir enige om å møtes mer. De blir mer kjent og Hae-mi spør om han kan mate katten hennes da hun skal til Afrika en lengre periode. Når hun kommer hjem igjen har hun møtt på Ben som er en ung, rik og mystisk kar som begynner å bli en del av deres sosiale krets. En dag forteller Ben Jong-su om sin uvanlige hobby som endrer alt. Det hele er et stort mysterium som trenger å pakkes ut. Ingen dekker en scene som Dong gjør her. Måten kamera er plassert mellom karakterene under samtaler hinter subliminalt til at det er noe med dynamikken som ikke stemmer, og etterhvert i historien blir denne effekten større. I likhet med Dongs utrolige debutfilm Oasis, utforsker Burning en rekke empatiske kvaliteter ved karakterene sine ulikt noen andre. Det som driver dem er noe enhver kan forstå, og Dongs manus tar noen vendinger som er en fryd å bli med på. Filmen er helt nydelig skutt der hele scener i daggry og solnedgang er essensielle momenter som tok evigheter å filme ettersom de hadde begrenset tid hver dag. Alle er helt utrolige i rollene sine, men Steven Yeun (kjent som Glen fra The Walking Dead) i rollen som den mystiske Ben, stjeler ethvert øyeblikk han er på skjermen. Burning er en nydelig og filosofisk film som tar for seg mye i Sør-Koreanske samfunnet som kan reflekteres på vår eget. Slutten er virkelig en oppvekker. Et mesterverk som krever mye av seeren og gir masse tilbake.

Årets Beste Filmer (2018)