En ny generasjon med regissører?

Portrettintervju - Steffen Tomt

Filmindustriens pulserende takt, voldsomme og brå endringer etterfulgt av nye vinklinger og fokus. Både nasjonalt og internasjonalt er det nærmest til å føle på, men vil den kommende generasjonen med norske regissører bryte med de fastsatte normene og metodene, eller videreføre velkjente teknikker, vinklinger metoder?

Vi har tatt en prat med Ingrid Marie Røine, student ved Norsk Skuespiller Institutt Høyskole, NSKI, som går nå på sitt siste år innenfor en bachelorgrad i regi. Med en lang og brennende interesse og kjærlighet for fortellinger og film, er Ingrid Marie aktuell med sin andre eksamensfilm til våren 2019, «HOLD (deg unna) MEG» og deltakelse på NFFTY, (National Film Festival for Talented Youth) verdens største internasjonale filmfestival for kommende regissører, i Seattle, USA, med hennes film «Blue».

-      Først og fremst, fortell litt om deg selv

 -      Det synes jeg er en av de vanskeligste oppgavene som finnes, men jeg skal prøve. Jeg er 21 år gammel, og kommer fra Rygge/Moss, i Østfold. Jeg vil kanskje si at jeg er en nysgjerrig person som elsker mennesker, og ikke minst fortellinger. Jeg brenner på en eller annen måte veldig for hva som gjør mennesker til mennesker, hva som ligger bak hver person. Jeg bor nå i Oslo, og skal aldri flyttet tilbake til Moss – det er noe spesielt for meg med den bobla av ulike mennesker og kulturer som eksisterer her i Oslo og hvordan man kan oppleve noe helt annerledes og nytt hver eneste dag. 

-      Hvorfor har film fått en så stor betydning for deg?

-      Det handler på en måte mye med hvordan jeg alltid har hatt et behov for å fortelle historier, det å kunne pirre andre menneskers følelse, og på en måte komme inn på det personlige til mennesker. Alt startet jo med historieskriving i norsken på barneskolen, hvor jeg merket hvor mye glede jeg hadde med det å fortelle historier, skape noe som rører ved andre mennesker, enten det er glede, sorg eller sinne – mennesker fascinerer meg, og det er nok derfor jeg hele tiden kommer tilbake til et fokus på sterke følelser i filmene jeg arbeider med. 

-      Føler du studentlivet på NSKI setter flere hindringer eller muligheter for deg?

-      Jeg er jo faktisk del av den første rene regi-utdanningen som NSKI noensinne har laget, så klassen min og den bachelorgraden jeg når går innen regi er på en måte et prøveprosjekt ved NSKI, og vi merker jo dette på både godt og ondt. NSKI er den eneste skolen i Norge med ett såpass stort fokus på skuespiller-regi, noe NSKI mener det er en stor mangel av i Norge. Den norske filmverden mangler et stort fokus på person-instruksjon, altså samholdet mellom skuespilleren og regissøren.  

Det er jo en stor utviklingsprosess for NSKI og for selve bachelorgraden, hvor på en måte kodene knekkes mens man går løpet, selve læringen endres jo i takt med studieløpet. På den måten så gir NSKI meg en helt annerledes inngang til filmverden og regi, enn hva jeg kunnet fått andre stedet. Jeg personlig ser på dette som muligheter, fremfor restriksjoner – vi får en helt annen tilnærming til regi enn hva som er normen. 

-      Fortell meg litt om inspirasjonen til «HOLD (deg unna) MEG» og hvordan du selv ser på filmen og arbeidet ditt nå, i prosessen.

-      «HOLD (deg unna) MEG» startet ut som en veldig personlig film for meg, med inspirasjon fra mine foreldres skilsmisse og den frustrasjonen jeg opplevde med alt rundt det, men har gjennom arbeidsprosessen endret seg veldig fra utgangspunktet vi begynte med. Filmen handler om Solveig, en jente som ikke godtar noe under 110% som sin egen innsats. Den har en veldig visuell karakter, som preger filmen, og er på mange måter et oppgjør med prestasjonspresset vi lever med i Norge og det unge miljøet, både da angående ytre press men også spesielt indre press. 

«Det er noen ganger en seier å gi seg i tide» - Ingrid Marie Røine

Kampen mellom å gi alt hele tiden, og kunsten å vite når man skal gi seg er det som preger filmen mest av alt, noe som også gjenspeiles i produksjonen og prosessen vi har gått igjennom med denne filmen. Det har vært en stadig lærekurve, med nye kunnskaper og utfordringer daglig, og både seiere og tap langs veien. For meg er det veldig viktig at filmen har et utgangspunkt i personlige følelser, men at det ikke ender opp som en form for personlig regi. Vi begynner nå snart med filming, og har som mål og ha filmen klar til våren/sommeren 2019, med et øye om å få den tilgjengelig på nett til høsten 2019. 

-      Hva er veien videre for deg?

-      Akkurat nå så preges hverdagen av lange dager med sene kvelder. Vi sitter jo nå snart midt i produksjonen av «HOLD (deg unna) MEG», samtidig som jeg må forholde meg til «Blue» og NFFTY i slutten av Oktober. I tillegg til alt dette så er jeg også midt i prosessen av BA-filmen vår, altså regien og produksjonen av min neste eksamensfilm her på NSKI, som vi begynte med i våres. BA-filmen vil dreie seg en person med schizofreni, og en slags form for maktbalanse og kamp med sin egen personlighet.

Jeg føler også at jeg trenger en pause fra den hverdagen jeg nå er i, så tanken om å bare reise rundt en stund etter dette siste året her på bachelorgraden min i regi, kanskje arbeide med en dokumenter mens jeg kjører Europa rundt eller noe lignende? Alt jeg vet er at jeg trenger en pause, og ved en sånn pause kommer også en mulighet om å finne andre sider av meg selv, komme litt vekk fra maset og samfunnets forventninger. Drømmen er nettopp det jeg holder på med, filmregi – og det å få muligheten til å kunne drive med dette for resten av livet. 

-      For å avslutte, så får du følgende problemstilling: Netflix, kino og TV – Hva må forbedres, hva må kastes og hva beholder du?

-      Ahaha okei morsomt, la meg tenke. Netflix må forbedres, vi kan kaste TV, og jeg må beholde kino. For meg så føler jeg at dette oppsummerer min kjærlighet for film på en veldig god måte.

Ingrid Marie er på mange måter ett levende symbol på den endringen som kanskje vil gjøre seg mest merkbar i norsk (og muligens internasjonal) filmindustri i fremtiden. Fokuset flyttes vekk fra kravene om blockbusters og pengestrømmer, og tilbake til forholdet mellom skuespill, fortellinger, og en stor kjærlighet til filmen som et helt eget medium. Det er mennesket og den fortellingen som blir fortalt som trekkes tilbake inn i lyset, og vektlegges over alt annet. Det som tidligere – og fortsatt – blir regnet som alternativ film, vi kanskje være den nye, og regjerende formen for film. Jeg håper hvertfall det.