Reality-tv er ikke lenger hva det en gang var

Kronikk - Scott Sjøstrøm

Ved flere anledninger har jeg hørt personer utrykke sin misnøye over dagens reality-tv. Disse personene hevder at reality ikke er det det en gang var. Jeg har nå sett 5 episoder av Robinson-ekspedisjonen 2008, og kan bekrefte at reality-tv ikke lenger er det det en gang var. 

Robinsonekspedisjonen representerer for meg reality-tv på sitt absolutt beste. I flere år har jeg tenkt på Robinsonekspedisjonen som den ultimate test. Deltakerne blir forlatt på en øy med en gjeng andre eventyrlystne nordmenn, der målet er å overleve kalde netter og lange dager uten mat, til man er den eneste igjen på øya. 

Jeg var av den oppfatning at denne konkurransen varte i flere måneder. Deltakerne laget sine egne «hus», og maten sanket de på tradisjonelt vis. En var rett og slett vitne til personer som ble kastet flere tusen år tilbake i tid. Det mest imponerende ved det hele var samarbeids- og ståpå-viljen deltakerne viste, både når det gjaldt matlaging og tvekamper. 

Alt dette var selvfølgelig bare minner om det jeg husket Robinson som. Jeg kan allerede nå avsløre at jeg ikke kunne tatt mer feil. 

30 dager

Det største sjokket kom allerede før første episode begynte å rulle på avspillingsskjermen på youtube.com. Jeg tenkte at det ville være på sin plass å gjøre litt research før jeg satt i gang, og henvendte meg naturlig nok til wikipedia.org for viten. 

Det første jeg ser (sett bort i fra Christer Falcks imponerende manke) er at konkurransen varer i 30 dager. 30 dager! Jeg hadde ikke engang sett introen til sesongen 2008, men jeg skjønte allerede her at mitt forutinntatte syn ville antageligvis bli satt på en rekke prøver. 

Kjør film

En ting jeg umiddelbart legger merke til og lar meg imponere over, er de fantastiske presentasjon-videoene produksjonsselskapet har tatt seg tid og ressurser til å lage for hver respektive deltaker. ¨

Vi møter blant annet den langhårede transportarbeideren Nelden, som har en stor interesse for dekorering av perlebrett. Videre møter vi (den senere bedrageridømte) eiendomsinvestoren Anthony K. Bratli, med livsmottoet «Heller en dag som løve, enn hundre år som sau!», og den 18 år gamle bokseren Eirik Sjursen. 

18-åringen retter harde skyts mot de andre deltakerne i sin video:

«Jeg respekterer de andre som personer, men jeg har NULL respekt for de som konkurrenter»

Den rappkjeftede 18-åringen trakk seg for øvrig fra konkurransen forholdsvis tidlig, fordi han hadde hjemlengsel.

Det har blitt lagt et godt stykke arbeid i disse intro-videoene, og castingen virker allerede å være upåklagelig. Hvor har TV 3 fått tak i alle disse fantastiske karakterene?

Himmel eller Helvete

Lagene blir som kjent ved ankomst delt inn i lag Nord og Sør. Allerede den første tvekampen skal vise seg å bli skjebnesvanger for deltakerne. Etter en lagkonkurranse der deltakerne må gjennom en hinderløype jeg ikke har sett maken til siden jeg gikk i 4. klasse, kan Falck på dramatisk vis informere alle om at vinnerne av konkurransen vil bli sendt til «himmelen», og taperne vil bli sendt til «helvete».

I himmelen kan vinnerne av lagkonkurransen slappe av i tørre bungalows, og spise marinert kylling rett fra grillen. Deltakerne får gode vilkår til å sosialisere seg, og romantikken begynner allerede å blomstre mellom Britt Carin og Øyvind i første episode (!). 

I helvete er derimot stemningen en helt annen. Taperne blir plassert i en slag hybrid mellom hule og grotte, hvor flaggermusene formerer seg fritt, og sollyset sjelden trenger inn. Etter én natt i helvete må Stavanger-dama Anne Møller kaste inn håndkleet. Christer Falck lar seg ikke imponere.

Fyll og ulykke

Kontrasten mellom campene er mildt sagt stor, noe som i og for seg er naturlig. Jeg ble likevel overasket over hvorgod stemningen var blant Lag Nord i himmelen. Alkoholen flyter til den grad at samtlige Paradise Hotel-fester blekner i forhold. 

Festen får likevel en trist slutt da 19-ganger-norgesmester-i-benkpress, Manuel Bezerra (42), tryner i fylla og får et kutt i tåa. Skaden viser seg å være såpass alvorlig, at deltakeren ser sitt snitt til å reise hjem. Christer Falck lar seg ikke imponere. 

«George er truffet!»

Allerede i episode 2 når Robinson-ekspedisjonen sitt klimaks, hva det gjelder dramatikk. Under en stormfull aften på blir den obskure George Stephen Vaz (54) truffet av lynet! Han slipper riktignok unna uhellet uten en eneste skramme, men hendelsen må likevel kunne karakteriseres som TV på aller høyeste nivå. 

Det mest oppsiktsvekkende med hele hendelsen er likevel hvorliteproduksjonsselskapet (og Vaz selv) velger å melke det som skjedde. Allerede i neste episode virker alt å være glemt, noe som gir en pekepinn på hvordan resten av sesongen vil utspille seg. Det er ikke tid eller rom for refleksjon, her skal alt være 100% action. Jeg lar meg virkelig imponere, og må erkjenne at de kritiske røstene har rett: Reality-tv er ikke det det en gang var.