Illustrasjon: Fanny Overgaard / PRESSET.

Ruben Östlund har skapt seg et ry som eksistensiell og moralsk undersøkende provokatør i filmens verden. I Triangle of Sadness blir menneskets valg og posisjon i verden satt på spissen og snudd på hodet med uventede twister. Slutten skulle ikke være annerledes, der man sitter igjen i forvirret tilstand (og noe snurt). Det gjorde i alle fall jeg.

NB: Heftige spoilers.

Abigail og Yaya etter oppdagelsen av heisen til frihet. Eller? Foto hentet fra: [FILMGRAB]

Hvordan endte det igjen?

”Det er et luksushotell her!” roper Yaya til Abigail. De kan nesten ikke tro sine egne øyne og omfavner hverandre i felles glede og fryd. Yaya blir ivrig etter å gå bort til hotellet, men Abigail stopper opp og ber dem «nyte øyeblikket». Det tar ikke lang tid før den åpenbare konsekvensen av oppdagelsen begynner å demre for Abigail, og hun får et dystert blikk. På øya er hun sjefen. En stilling hun garantert vil miste om hun velger å gå inn i heisen som leder til luksushotellet (og sivilisasjonen). Og hva venter henne der? Bunnfallet i hierarkiet. Tilbake som toalettansvarlig.

Abigail sier at hun må tisse og ber Yaya vente. Hun har blikket festet mot Yaya som sitter på stranden og ser fredelig utover horisonten. Abigail løfter opp en stein og begynner å liste seg frem. Nei, nei, nei, nei, spyr jeg ut. Hun gjør seg klar for å angripe. Øynene er som to store fandenivoldske klinkekuler. Ryggen krummes mer og mer jo nærmere hun kommer Yaya, mens hun gjør seg klar til å hugge. Plutselig skiftes scenen til Carl (Yayas kjæreste i den virkelige verden og Abigails boytoy på øya – ja, det er komplisert) som har skjønt hva som er i ferd med å skje. Han løper gjennom den overgrodde jungelen som pisker ham i trynet mens han prøver å rekke frem før det katastrofale inntreffer.

Skal Abigail angripe eller ikke? Foto hentet fra: [FILMGRAB]

Med ett blir skjermen svart. Hæ? Jeg sitter på kanten av stolen med halvsvette hender gravd ned i hvert armlene. Venter intenst på om det kommer en scene til, men når rulleteksten dukker opp innser jeg at det er over. Skuffelsen synker inn. Det er ikke nytt eller sjokkerende å se en film ende midt i en scene, så hvorfor var jeg så skuffet?

Hvilket kapital er mest verdt?

Östlund tar oss med på reisen i det klassiske makthierarkiet som resulterer i den dramatiske scenen jeg nettopp beskrev. Frustrasjonen over det uklare svaret fikk meg til å tenke… Hvorfor har vi så stort behov for å vite hva som skjer? Jeg har alltid vært filminteressert, og vet jo at kunstformen er større enn svaret med to streker under. Mange gode filmer ender med løse tråder og det er liksom helt okay. Det er jo noe av gleden også, å sitte igjen med litt spørsmål. Men nå var det annerledes. Jeg ble bare irritert av å ikke få vite hva som skjedde. Nok til å skrive denne teksten. Jeg måtte komme til bunns i shitten.

I filmen introduseres vi for kjæresteparet Carl og Yaya som begge jobber som modeller. En dag bestemmer de seg for å dra på en yachtferie, og her får vi innblikk i livene til de rike gjestene og de ansatte på yachten. Shit goes down, for å si det sånn, og yachten havarerer. En håndfull av gjestene og de ansatte havner på en øde øy, og her endres plutselig spillereglene. Vi blir bedre kjent med karakteren Abigail, som var yachtens toalettansvarlig, men som nå blir gruppens eneste håp.

Östlund forteller i et intervju med Jon Inge Faldalen at filmen handler om ulike former for menneskelig kapital; som skjønnhet og kulturell kapital i vår tid, kontra den som har overlevelseskunnskaper som kapital. Og hvordan makten endrer hierarkiet i flokken etter hvilken situasjon karakterene befinner seg i. Å sette karakterene på den øde øya var et virkemiddel for å fjerne de gamle hierarkiene på yachten, forteller Östlund. Dermed ble Abigail med yrkestittelen toalettansvarlig plutselig øverst på hierarkiet på øya, som den eneste med kunnskap om blant annet båltenning og fiske.

Rikinger strandet på en øde øy. Foto hentet fra: [FILMGRAB]

Følelse av endelighet – yey or ney?

“Endelighet” handler om følelsen av at historien slutter på det rette tidspunktet (1). Hadde historien gått for langt ville det oppleves unødvendig, samtidig som at en tidlig avslutning ville føles for brå. Det skal ikke være noe mer å tilføye til historien, og her har jo folk ulike meninger. Jeg satt igjen med følelsen av at det var noe mer å si. Östlund derimot ville sagt seg uenig. Derfor blir svaret noe mer komplisert enn bare et “ja” eller “nei”.

Å potensielt se Yayas drap ville kunne gjøre konklusjonen nokså enkel, og ikke minst dypt pessimistisk. En underlegen toalettansvarlig får makt og ofrer både et annet individ, samt hele sivilisasjonen, for å opprettholde status quo. Nå blir vi i stedet stående med to ulike muligheter. Gjorde hun det, eller ikke?

I et intervju med Los Angeles Times sier Östlund at han legger mindre vekt på et klart svar, og fokuserer på valget Abigail står overfor. Skal hun tenke på seg selv og sin posisjon, eller skal hun tenke på de andre, og hva som er best for felleskapet? Publikum skal kunne identifisere med begge mulighetene, og selv reflektere over både det moralske og eksistensielle valget, synes Östlund. Den nåværende avslutningen krever moralske og etiske refleksjoner av oss, i stedet for at vi blir matet med en ferdig tygget konklusjon. Det ville helt klart vært underholdende, men til gjengjeld fort glemt. I tillegg amputerer det muligheten for selvrefleksjon hos publikum. Og hva er vel et kunstverk uten noe å tygge på i etterkant? Et stykke dårlig kunst vil noen hevde.

“Had you any intention to move a person extremely by the narration of any event, the best method of increasing its effect would be artfully to delay informing him of it, and first to excite his curiosity and impatience before you let him into the secret.”

— Hume (1).

Sluttscenen med Carl i sprang. Foto hentet fra: [FILMGRAB]

Likevel er det vanskelig å riste fra seg at slutten føles ufullstendig. På mange måter fikk vi ikke svar på filmens brennende spørsmål. Vi håper at Abigail velger å ikke drepe, for da kan vi trøste oss med at mennesket egentlig er godt. At begjæret etter makt ikke automatisk overstyrer det som er moralsk riktig å gjøre. Vi håper at Carl rekker frem i tide for å avverge det som er i ferd med å skje, før scenen avslutter i hans sprang. Vi håper at Yaya kommer seg ut av det i live. Å få svar på alle disse tingene ville gitt oss svar på det store moralske spørsmålet. Nemlig: Er makt så viktig at Abigail (eller du) er villig til å drepe for det? Det blir imidlertid overlatt til oss som publikum å tygge videre på.

Kunstfilmsjangeren

Det som er gøy med Triangle of Sadness er at Östlund bruker elementer fra både kunstfilm og kommersiell film. Dette gjør han også i mange av sine andre filmer. En kul kombo som jeg håper å se mer av. Kunstfilmuttrykket kommer blant annet fram i endelsens løse tråder med hendelser som ikke knyttes sammen.

Minst like viktig som elementet av løse tråder, har også forfatterens ekspressivitet en viktig plass i kunstfilmen (2). Dette er jo også en forklaring på hvorfor det endte som det endte; Östlunds signatur og stil kommer nemlig til uttrykk. “Forfatteren er som en overordnet intelligens som organiserer filmen for vår forståelse”, sies det (2). Östlunds personlige visjon, kreativitet og syn på verden blir dermed en del av hvordan historien utspiller seg. I et intervju med The Wrap kommer det fram at han ikke helt vet hva som skjer på slutten fordi han ikke har bestemt seg enda. Ei heller synes han det er så interessant. Historien stopper derfor der Östlunds interesse stopper.

Tvetydigheten i kunstfilm

Kunstfilmen bygges på det uklare, ubestemte, forvirrende og gåtefulle (2). Å ende den i klarhet ville nesten føles ukarakteristisk for hele filmens karakter. Östlunds tematiske tolkning er en lek, og stopper ikke nødvendigvis ved filmens avslutning. Den åpne slutten i Triangle of Sadness gjenspeiler at den er en kunst med kompleksitet.

Slutten anerkjenner samtidig forfatteren Östlund som en ydmyk intelligens (2). Han vet at livet er komplekst, og kunsten han lager ignorerer ikke dette faktum. Ved å la spørsmålene være ubesvarte respekteres også livets kompleksitet. En realistisk fortelling fortjener dermed en realistisk avslutning. Og i en realistisk avslutning får man ikke alltid svar. Dessverre…

Uansett hvor sterkt jeg ønsket en klar avslutning, vet jeg jommen bedre enn å la trangen og nysgjerrigheten etter svar dominere (eller?). Östlund, som den ekspressive forfatteren han er, mener seg i alle fall å ha gjort sin del av jobben. Now you figure it out.

(Jeg tror hun gjorde det)

Hierarkiskifte på den øde øya. Foto hentet fra: [FILMGRAB]

Denne artikkelen ble i første omgang levert inn som en eksamen i emnet “Skjermkulturer” (MEVIT2111) våren 2023, ved Institutt for Medier og Kommunikasjon, Universitetet i Oslo, skrevet av artikkelforfatter Fanny Overgaard. Teksten har i nåværende tilstand gjennomgått en revidering, forenkling og utvidning av både språk, argumenter og oppbygning.

Litteraturliste

(1) Carroll, N. (2007). Narrative Closure. Philosophical Studies, 135(1), 1–15. https://doi.org/10.1007/s11098-007-9097-9

(2) Bordwell, D. (2010). The Art Cinema as a Mode of Film Practice. From: Poetics of Cinema. I T. Corrigan, P. White & M. Mazaj, Critical Visions in Film Theory: Classic and Contemporary Readings (s. 558-571). Bedford Books.

Triangle of Endings