Medieprofessor Espen Ytreberg har viet sin karriere til forskning og akademia, og har også fokusert på fagformidling. Jeg fortsetter undersøkelsen om akademisk taushet i media med dette intervjuet og vil undersøke om allmennmediene har oversett akademia, eller om det kanskje står bedre til enn antatt.

Professor Espen Ytreberg gir et utbrodert perspektiv fra innsiden av akademia og deler ikke nødvendigvis oppfatningen om at akademia får lite oppmerksomhet i media. Foto: Markus Tonholt Hovland / PRESSET.

Et annet perspektiv

I februar skrev jeg en artikkel om den rapporterte mangelfulle mediedekningen til akademia der jeg undersøkte noen perspektiver sett utenfra. For å få innsikt fra innsiden av akademia møtte jeg med Espen Ytreberg, professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo, for en prat om akademias mediedekning. Har allmennmediene virkelig oversett akademia slik som beskrives av Leif Ove Larsen i Khrono, eller kan det være at forskning i Norge ikke står i medienes blindsone likevel?

Ytreberg har blant annet gjestet Trygdekontoret og har selv skrevet for Khrono. For han er det viktig at fagfolk bidrar til å gjøre fagkunnskap tilgjengelig for allmennheten. Han begynte sin akademiske karriere som mediestudent ved Universitetet i Oslo og avanserte videre til professornivå på 1990-tallet, og har siden vært instituttleder ved Institutt for medier og kommunikasjon (IMK). Spesielt fremhever Ytreberg sitt engasjement for å veilede doktorgradsstipendiater i fagformidling. Der har han lært opp blivende forskningsformidlere og fagfolk i hvordan man omgår akademisk tåkeprat og esoterisme ved å fremme klarspråk, for å gjøre kunnskapen mer tilgjengelig.

Hva gjorde at du ønsket å følge denne yrkesretningen, altså det å vie livet sitt til forskning og kunnskap?

— Jeg har vel egentlig tenkt, helt siden jeg begynte å tenke på karrierevalg i det hele tatt, at analyse og refleksjon av typen «tenke litt mer over ting enn hva folk ellers har sjanse til å gjøre» var noe jeg egnet meg for. I tillegg til at jeg likte å skrive og likte å undervise, og hadde gjort begge deler i mindre skala som student.

Hvilke tendenser ser du i hvordan forskning og akademia dekkes i dag?

— Det er jo interessant at de aller siste månedene har det vært en oppmerksomhet rundt mastergraden som ikke har vært der før. Den handler om veldig konkrete og detaljerte ting rundt plagiat, som gjør at man plutselig kan lese i alle medier om hvordan en masterkommisjon er satt sammen, hvordan man klager, og hvordan behandlingen av plagiat nå plutselig står i avisene.

Ytreberg hinter til en rekke saker fra i vinter der det ble avslørt at både den tidligere kunnskapsministeren Sandra Borch (Sp), og sittende helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap), hadde store partier av sine masteroppgaver plagiert fra andre publiserte oppgaver. Sakene avslørte en rekke tilfeller av tekstlikhet i begge de respektive masteroppgavene, noe som har satt mastergraden og plagiat på dagsorden og fremmet fuskedebatten til den større befolkningen. Konsekvensen av plagieringen ble at Borch gikk av som kunnskapsminister og fikk sin masteroppgave annullert, mens Kjerkol enda avventer en vurdering av sin oppgave fra Nord universitet.

— Det foregår samtidig en diskusjon om mastersyke, som i utgangspunktet handler om hvilket kunnskapsbehov vi har i samfunnet, og hvorvidt utdanningssystemet er rigget for det behovet. Dette er ganske store spørsmål som ser ut til å være mer i debatt nå i senere tid. Vi får håpe diskusjonen kanskje har noe godt ved seg, og kan være bevisstgjørende utover at det har eksponert en sørgelig mangel på forståelse for akademiske idealer, blant nettopp de som skulle styre oss.

Viktig med støtte

“Det vi på universitetet kan gjøre, det er å sørge for at folk som skal formidle i den typen krevende roller har blitt opplært i å formidle i sånne omstendigheter, og at de har kollegial støtte og lederstøtte når de kommer i hardt vær.”
**— Professor Espen Ytreberg**

Flere forskere opplever ytringsfrykt, ofte fordi de har en litt utsatt posisjon, eller at de er redde for å skade omdømmet sitt.

— Ja, det er et reelt problem, særlig for enkelte fag og forskningstemaer. Det er forskning på ekstremisme, kjønnsforskning og forskning på innvandring for å nevne noen. Det er en del sånne temaer som pådrar seg veldig høyt konfliktnivå, og så er det enkelte fag som nesten per definisjon tirrer veldig opp en del folk. Kjønnsforskningen er kanskje det mest tydelige eksempelet på det.

Hvordan tenker du at man kan åpne opp mer for ytring rundt disse mer omstridte sakene?

— Det vi på universitetet kan gjøre, det er å sørge for at folk som skal formidle i den typen krevende roller har blitt opplært i å formidle i sånne omstendigheter, og at de har kollegial støtte og lederstøtte når de kommer i hardt vær. At det er folk der ute som hisser seg opp over feminister, får vi jo ikke gjort noe med.

Så du tenker det er viktig å ha noen i ryggen?

— Å ha et støtteapparat, ja, helt klart.

Ytreberg poengterer at støtte fra fagfeller og ledelse er avgjørende, hvilket umiddelbart gir assosiasjoner til da tidligere NTNU-rektor Anne Borg, som etter å ha offentlig kritisert sine egne forskere, måtte gi avkall på sin stilling tidligere i vinter. Saken ble mye omdiskutert og fremmet nettopp dette poenget Ytreberg stiller; at forskere står uhyre sårbart om de ikke har et slik støtteapparat til grunn. Borg ble sterkt kritisert for sine uttalelser og valgte etter kort tid å gå av som rektor ved NTNU. Denne saken satte presedens for denne sårbarheten mange forskere opplever, noe som understreker viktigheten av et sikkerhetsnett for akademikere og forskere, ikke bare for deres uttalelser, men også for forskningsresultater.

Forenkling som oversettelse

“I noen grad så må man forenkle, og det kan hende at det oppstår problemer der … Jeg tenker på formidling som en form for oversettelse mellom vårt spesialspråk og allmennspråket til de som ikke har spesialkunnskaper.”
**— Professor Espen Ytreberg**

Hvordan opplever du selv at forskning og akademia dekkes av allmennmediene i dag?

— Jeg tenker at det er et par ting som preger dekningen. Det ene er at det er relativt ukritisk, altså at lite av det akademia gjør blir gjenstand for kritisk drøfting. De siste månedenes debatter om plagiat er kanskje et delvis unntak for det, men det har vært en tradisjon for at dekning av forskning er formidling av forskningsresultater, som har tendens til å være noe begrenset og ukritisk. Fra forskerens side derimot opplever jeg at det jevnt over er ganske utbredt aksept for å formidle, og en utbredt aktivitet. Det er ikke mitt generelle inntrykk at akademikere formidler lite i Norge.

Forenkling av komplekse saker og forskning utelater ofte sentrale aspekter og nyanser. Tror du det kan omgås om man skal nå ut til folk flest?

— I noen grad må man forenkle, og det kan hende at det oppstår problemer der. Der er vi som er innen humaniora og samfunnsvitenskap ofte mer heldige, ettersom vårt spesialspråk har berøring med allmennspråket. Jeg tenker på formidling som en form for oversettelse mellom vårt spesialspråk og allmennspråket til de som ikke har spesialkunnskaper.

Offentlighetens sannhetssøken avspores ofte av enkle forklaringer på veldig komplekse saker. Det kan være i form av desinformasjon eller konspirasjonsteorier, som kanskje er lettere å forstå enn sannheten. Tror du en bedre dekning av forskning kan motvirke denne tendensen?

— Ja, det tror jeg absolutt. Jeg har sett eksempler på forskningsjournalistikk som er kritisk, men som også har et element av forståelse for at forskningen ofte ikke kan gi svar, og det er ofte forskning medfører usikkerhet og tvetydighet. Det må både forskere og de som mottar forskningen forstå og leve med. Det er en viktig utfordring, både for forskere og forskningsjournalister, å snakke om ting som refleksivitet og en grad av ydmykhet overfor hva det er mulig å vite på en slik måte at folk forstår at det er et bedre alternativ enn å grave seg ned i en “meningsgrøft” på et sosialt medium.

ikke enig

“Mitt inntrykk er at det er bredt gjennomslag for betydningen av forskning blant norske forskere, og at norske forskere gjennomsnittlig er ganske aktive. Jeg mener det er veldig lett å få øye på forskere i norske allmennmedier.”
**— Professor Espen Ytreberg**

Hvilke årsaker ser du som mest sentrale for mindre mediedekning av forskning?

— Mitt inntrykk er at det er bredt gjennomslag for betydningen av forskning blant norske forskere, og at norske forskere gjennomsnittlig er ganske aktive. Jeg mener det er veldig lett å få øye på forskere i norske allmennmedier. Derimot kan det være riktig å si at unge forskere kanskje burde vært mer synlige, og kanskje ikke ha så gode betingelser for det som eldre forskere, og at naturvitere burde være mer synlige, ettersom de forvalter mye mer av forskningspengene.

Det er jo tidsskrifter og aviser som vinkles mot akademia. Inntrykket er at mainstream medier ikke gir den generelle befolkningen et godt grep om disse typiske forskningsetiske prinsippene, slik som for eksempel kildekritikk. Du ser kanskje ikke det som et problem for forskningen?

— Nei, ikke først og fremst for forskningen selv, men når det gjelder formidling så er det i en viss forstand sant at man alltid kan bli bedre. Det kan stemme at forskningstematikk har blitt mindre synlig i medieinnholdet som medieprofesjonelle selv produserer, slik som forskningsprogrammer eller forskningsspalter i avisene. Kommersialiseringen av medieplattformer de siste tiårene har gjort det vanskeligere å drive med det som kategoriseres som nisje-temaer. Jeg tror det har vært et relativt begrenset tilbud av det, rett og slett fordi vi er et lite land og det aldri har vært særlig mange forskningsjournalister her i Norge.

Ser du det som viktig at forskningen når ut til så mange som mulig?

— Totalt sett ja. Jeg opplever at vi tjener et ideal der forskningens innsikter er noe alle borgere skal kunne ha mulighet til å ta del i. Tidvis prøver jeg på et vis å formidle til alle, som når jeg snakker i Dagsrevyen eller skriver i VG, men det å snakke til alle er ganske vanskelig. Det er ofte lettere å lykkes om man tenker at man skal snakke til en mer spesifikk mottaker, selvfølgelig et annet publikum enn akademia selv. I praksis tenker jeg selv mer avgrenset om hvem jeg skal prøve å nå med formidlingen min.

dugnad i dannelse

*“Det er en dannelsesdugnad der forskere egentlig bare er toppen av en større konstruksjon der vi tildels er avhengige av mediene for å slippe til.“*
**— Professor Espen Ytreberg**

Ligger ansvaret hos forskerne, mediene, eller kanskje hos allmennheten?

— Grunnleggende innsikter og verdier som ligger i forskningens ethos tenker jeg er prinsipper som er en dugnad i hele utdanningsforløpet. Der bygger vi på det som gjøres i grunnskole og videregående skole. Det er en dannelsesdugnad der forskere egentlig bare er toppen av en større konstruksjon der vi tildels er avhengige av mediene for å slippe til. I utdanningssystemet gjøres det mye arbeid i direkte kommunikasjon, ikke minst her på medievitenskap kan vi stirre oss blind på de mediene som står bredest ut. Jeg tror at muligheten for å gjøre inntrykk ofte er sterkest når du fysisk står overfor den du skal kommunisere med.

I den grad det er manglende deltakelse fra forskere, tror du publiseringspresset som er på forskere er en faktor?

— Jeg tror ikke det er så viktig som jeg har sett at en del av mine kolleger tror. Jeg tror riktignok at den forklaringen kan ha noe for seg når det gjelder yngre akademikere. Konkurransen om jobb er blitt ganske tøff i norsk akademia, blant annet fordi at man konkurrerer med internasjonale søkere. Unge akademikere som preges av konkurransesituasjonen tar seg muligens i mindre grad råd til å formidle av den grunn. For folk i min posisjon derimot — fast ansatte — så er jeg ikke overbevist om at publiseringspresset gjør så stort utslag. Jeg tenker jo at det ikke står så dårlig til.

Etter praten min med Espen Ytreberg ble det tydeliggjort at det, ifølge ham selv, ikke nødvendigvis er en utvetydig mangel på selve dekningen av forskning og akademia, men at det er en felles dugnad for kunnskapssøken og dannelse i befolkningen. Akademia står muligens ikke i en utvetydig blindsone for mediene, men det synes likevel å være et betydelig potensial for å sikre ytringsrommet for akademikere og forskere, og kanskje er det et spesielt behov for å forberede og opplære dem i fagformidling. Forskere og deres arbeid er ressurser som skal komme hele samfunnet til gode, og dugnaden Ytreberg viser til er en dugnad som gagner oss alle.

Kanskje er nettopp denne dannelsesreisen en prosess som krever et betydelig bidrag fra Norges berømte dugnadsånd?

Akademisk taushet – Et perspektiv fra innsiden