Resett-debatten

Nyhetsartikkel – Anders W. Letnes

Debatten rundt Resett har ført til spørsmål rundt ytringsfrihet, meningsmangfold og journalistikk. Her ser vi på noen av synspunktene og argumentene.

Foto: Sergey Zolkin / Unsplash

Motstanderne av Resett kritiserer blant annet manglende presseetikk, personangrep og anonyme skribenter. Forkjemperne mener Resett tilbyr en annen vinkling, og at de tar opp saker andre medier ikke gjør.

Annonsører trekker annonser, og Google blokkerer

For to uker siden fjernet flere annonsører annonsene sine fra Resett. Dette etter en kampanje på Twitter, hvor annonsører ble varslet om hvor annonsene deres endte opp. Blant annet ble Sveinung Rotevatn (V) med i kampanjen, med tweeten: «Bra initiativ. Kvifor dukkar annonsene dykkar opp på Resett, @ForskerFab og @AgvaKraft? Dette er verkeleg ikkje noko å støtte (indirekte) opp om.»

Forrige uke ble Resett blokkert fra AdSense, Googles reklameprogram, og kan ikke lenger ha annonser på siden. Ifølge Kampanje.com er årsaken at Resett har oppfordret lesere til å klikke på annonser, noe som bryter med reglementet. Ansvarlig redaktør i Resett, Helge Lurås, sier til Kampanje at han mener de ikke har brutt reglene, da oppfordringen går på kjøp hos annonsørene, ikke bare klikk.

Knebles ytringsfriheten?

Torsdag stilte blant annet Sveinung Rotevatn (V), Per-Willy Amundsen (Frp) og Lars Akerhaug, redaksjonssjef i Resett, i Debatten på NRK. Et av spørsmålene gikk på hvorvidt Rotevatn tråkket over en grense med den overnevnte tweeten. Kneblet han Resetts ytringsfrihet?

Selv sier han at han bare ville «informere» annonsørene om hva Resett er. Amundsen argumenter for at dette kan virke som et «politisk signal» fra regjeringen til eksempelvis kraftselskaper. Agva er en strømleverandør, og Rotevatn er statssekretær for klima- og miljøminister Ola Elvestuen.

– Det kan oppfattes som maktmisbruk, sier Amundsen.

Han mener også at Rotevatns handlinger bidrar til å «stramme til ytringsfriheten».

Er det meningsmangfold i Norge?

Relatert til ytringsfrihet er spørsmålet om meningsmangfold. Amundsen spør om det er et «reelt meningsmangfold» i Norge. Noen grupper ikke kommer til, sier han, og mener Resett dermed har en viktig oppgave.

Nettopp dette er Resetts egen programerklæring også. Lars Akerhaug beskriver Resett som et alternativ til de etablerte mediene. De tar opp saker som andre ikke tar opp, med andre innfallsvinkler. Ifølge Akerhaug ønsker Resett «meningsmangfold». Han inviterer til og med Rotevatn til å skrive innlegg på Resett.

Samtidig er det ikke lett å gjenkjenne denne agendaen når Christopher Pahle og Fredrik Solvang går gjennom Resetts «metode»: polemiske overskrifter (Thor Goebbels Eriksen tar kontroll over «Satiriks»), offentliggjøring av navn på privatpersoner som har liket tweets skribentene er uenige i, mange anonyme skribenter (som gjør motsvar vanskelig), og uproporsjonalt mange saker om personer med andre meninger enn Resett. I tillegg nevnes manglende faktasjekk og «ragebait».

– Jeg er stolt over at vi i Resett tar opp temaer som andre ikke skriver om, sier Akerhaug etter gjennomgangen.

Solvang går også gjennom grunnene til at leserne liker Resett. Her vises det til flere saker som Resett var først ut med å omtale, som den såkalte Grande-saken.

Er Resett journalistikk?

– Jeg forsvarer til døden Resetts rett til å ytre seg, men jeg liker ikke at de seiler under falskt flagg. Det er bra å få fram i det offentlige rom at de ikke er en avis, men en kampanjeblogg, sier Rotevatn til NRK.

Resett-debatten er med andre ord også en debatt om journalistiske metoder. En slik journalistikk-debatt er alltid viktig. Eksempelvis har VG vært i hardt vær etter saken om Giske-videoen. Når Rotevatn sier at Resett ikke er en avis, støtter han seg på at Redaktørforeningen valgte å ikke slippe inn Helge Lurås. Avgjørelsen ble gjort på grunn av flere brudd på presseetikken. Samtidig, som Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, skriver på Medier24, er Resett velkomne til å søke på nytt.  

Resett ble også omtalt i forrige ukes Aftenpodden. Sarah Sørheim, tidligere kulturredaktør i Aftenposten, nå nyhetsredaktør i NTB, forteller om diskusjonene de har hatt innad i NTB. Resett er nemlig NTB-kunde, og mange av sakene på siden er fra NTB. Et vilkår for å bruke NTB-saker er at de ikke endres på. Med andre ord publiserer Resett mange av de samme sakene som andre nettaviser.

– Problemet er at den journalistikken som lages av journalister i NTB presenteres sammen med det innholdet som lages av Resett, som jo er ganske problematisk fordi det er ikke-balansert, og det er til tider saker som er helt utenfor presseetikken, men det verste er kanskje at det er et kommentarfelt på Resett som jo er «bekmørkt», sier Sørheim.

Noen mener derfor at NTB ikke burde ha Resett som kunde. Sørheim forteller at de beholder Resett. Dette fordi NTB ønsker å være et nøytralt nyhetsbyrå.

Ignorere eller gå i dialog?

Hvordan skal man forholde seg til meninger man er uenig i? Dette er et overordnet spørsmål i Resett-debatten. Amundsen trekker frem at Venstre har et anstrengt forhold til Resett etter at de omtalte den såkalte Grande-saken. Bak argumentene om at Rotevatn knebler ytringsfriheten ligger altså en påstand om at han gjør det fordi han er uenig med Resett.  

Skal vi tro sitatet over er han for at Resett skal ytre seg, men ikke som avis. Utfra dette virker det som om det er metoden han angriper, ikke meningsinnholdet. Om han og de andre i twitter-kampanjen hadde andre motiver, blir selvsagt bare spekulasjon.  

Allikevel bringer motdebattantene hans opp et viktig poeng, som Rotevatn øyensynlig er enig i: Skal stemmer som ytrer noe man er uenig i ties ned? I Debatten intervjues Kjersti Thorbjørnsrud, ved Institutt for samfunnsforskning, som har forsket på debattkultur. Hun sier det er to strategier man kan bruke om man er uenig med innholdet på et nettsted: isolere eller diskutere.

– Det beste man kanskje kunne håpe på, var at Resett ble underlagt pressens etiske regelverk, og at de på en måte ble nødt til å gå i dialog om hvordan de for eksempel behandler enkeltmennesker, og hvordan de navngir for eksempel offentlige tjenestemenn, eller enkeltpersoner som er fra minoritetsbakgrunn, sier Thorbjørnsrud.

Her gir ikke Thorbjørnsrud noe klart svar på hvilken strategi som er «best», men også dette sitatet kritiserer metoden. Mari Holm Lønseth (H) sier i Aftenpodden:

– Det ville ha vært bra med et seriøst medium som klarte å formidle noen av de holdningene som noen som er på ytre høyre har. Men det mener jeg at Resett på ingen måte har klart å gjøre. Man ser hvordan de opererer mot enkeltpersoner, og hvordan kommentarfeltet ikke er bra, sier Lønseth.

Flere deler dette synspunktet. I Dagbladet spør Geir Ramnefjell om Resetts avisambisjoner er «en forkledning, eller en ekte motivasjon.» Ramnefjell påpeker at i Debatten gjentok Lars Akerhaug beklagelsene ovenfor Sumaya Jirde Ali, og kaller det et steg i riktig retning. Men skal Resett «få troverdighet som avisprosjekt», mener han metodene må endres. 

– Et avisprosjekt på høyrefløyen som faktisk følger pressestandarder, kan gi oss et bedre ordskifte, skriver Ramnefjell.  

En dialog med synspunktene Resett representerer, vil kanskje kunne øke forståelsen. Kanskje vil Resett-motstanderne forstå Resett-forkjemperne bedre og vice versa. Andre vil mene at Resett har fått for mange sjanser. Erik Waatland, redaktør i Medier24, skriver at «verden ofte sees fra venstresiden og sentrum», men at «aktivistnettstedet Resettt» ikke er svaret på problemet.

– Det betyr bare at vi har behov for flere stemmer fra høyresiden inn i tradisjonelle medier – en oppgave som må tas på alvor blant norske redaksjoner som rekrutterer.