Færre filmer, mer penger
Artikkel - Scott Sjøstrøm
I de senere årene har vi sett en tydelig trend i den vestlige verdens filmindustri. Det blir laget færre filmer enn tidligere. De filmene som derimot blir produsert, setter stadige rekorder hva det gjelder både budsjett og inntjening. Er dette en utvikling som har kommet for å bli?
I et år gammelt intervju med abc.net bekrefter direktøren i PwC Los Angeles (Oscar-utdelingens offisielle regnskapsførere), Matthew Lieberman, på lang vei denne påstanden.
«Over de siste par årene har de store blockbusterne blitt betydelig mer populære, og enkelte av dem hover inn enorme summer for filmselskapene»
Videre beskriver han hvordan filmindustrien har skiftet fokus i de senere årene, fra tiden da studioer produserte 20 til 30 filmer i året, til nå, hvor det blir prioritert å lage færre filmer, dog med fetere budsjetter.
Lieberman trekker især frem de såkalte franchisene (som Star Wars), når han skal sette fingeren på filmene som typisk har størst inntjeningsmuligheter.
«Muligheten for å tjene store summer på disse filmene er ganske unike, da de gjerne har flere utgivelser, ulike spin-offs og en rekke forbruksvarer knyttet til dem. Se for deg t-skjorter, kopper, sengetøy osv.»
Misfornøyde regissører
«Den verste utviklingen innen filmindustrien, spesielt de siste fem årene, er hvor dårlig regissørene blir behandlet»
Mannen bak disse ordene er den Oscar-belønnede film-regissøren Steven Soderbergh, som luftet sin frustrasjon i et intervju med New York Magazine i 2013. Soderbergh hevdet i intervjuet at han aldri ville regissere kinofilm igjen, da de han omtaler som «personene med pengene» mangler respekt for yrket hans.
Filmregissørens uttalelser danner på mange måter et bilde av en industri der regissørenes visjoner og ønsker, ikke nødvendigvis samsvarer med dem som skal finansiere filmprosjektene. Til syvende og sist trumfer likevel produksjonsselskapets økonomiske målsetninger de ønskene som en regissør måtte ha.
En annen som heller ikke er særlig fornøyd med tidens utvikling, er den legendariske og kritikerroste regissøren Steven Spielberg. I en tale holdt på the University of Southern California i forbindelse med hans film «Lincoln» (2013), hevdet Spielberg at vi vil få se en «implosjon» innad i filmindustrien.
Spielberg spår i den fem år gamle talen at vi vil få varierte priser på kinoer, der storproduksjonene vil få dyrere billettpriser, og resterende kinobilletter vil bli betydelig billigere.
Kan strømmetjenester være redningen?
Den anerkjente regissøren poengtere at «Lincoln» var veldig nærme å bli en eksklusiv HBO-film. «Lincoln» ble riktignok aldri et HBO-prosjekt, men det finnes likevel flere eksempler der filmer har blitt kjøpt opp for eksklusiv visning på strømmetjenester.
Filmen «Annihilation» (2018) med Natalie Portman i hovedrollen, som høstet gode kritikker verden over (79 i score på Metacritic), er ett godt eksempel på nettopp dette. Produksjonsselskapet bak filmen, Paramount Pictures, fryktet at filmen ville være for intellektuell for den gjenge kinoseer, og inngikk derfor en avtale med Netflix.
Filmen skulle bli vist på kino i USA, Canada og Kina. Netflix fikk derimot eksklusive distribusjonsrettigheter for 17 andre land, deriblant Norge. Dagbladet karakteriserte det som en «forbrytelse mot filmkunsten» at det ikke var mulig å se den på norsk kino.
En kan likevel argumentere for de positive aspektene ved denne avtalen, uten å måtte legge skjul på de negative sidene. Ved å legge ut filmen eksklusivt på Netflix, er den nå bare et tasteklikk unna for folk flest. I dagens mediehverdag er det meste ferskvare, og film er naturligvis ikke noe unntak.
Avtaler som dette vil nok ikke gjøre noen underverker for kinoindustrien, ei heller tvert imot. Likevel vil en kunne tro at avtaler som dette enkelt sagt fører til at folk ser mer film, noe som i og for seg er en bra ting, sett fra et kultivert standpunkt.
Til slutt må jeg erkjenne at den eneste filmen jeg har fått sett på kino i år er den nye Star Wars-filmen. Det er langt ifra årets beste film, spør du meg, men likevel den eneste jeg har tatt meg bryet til å se, uten at jeg helt vet hvorfor. Fra et økonomisk perspektiv vil en i hvert fall konkludere med at filmselskapene gjør rett i å satse på svindyre, trygge blockbustere, enn så lenge.